Vi har et farlig refreng, vi som er foreldre i dag. Vi mener godt, men det slår feil ut. | Inger-Lise Køltzow
Et svar til Nora (18 år), som kom på 1. plass med sitt innlegg i Si ;D-konkurransen.
«Du lot meg aldri falle» roper Nora, mens hun smeller døren etter seg og etterlater en mor som står måpende igjen.
Mor har ant fred og ingen fare, gjort sitt absolutt beste. Fortalt Nora at hun er heldig som vokser opp i Norge, flyttet hindringer så hun skal ha det bra.
Noras dom over foreldregjerningen er nådeløs: Virkeligheten vi har skapt, er falsk. Hun føler seg slett ikke rustet til et liv med utfordringer og vanskeligheter.
Ordene i Si ;D-innlegget som vant skrivekonkurransen, svir, for intensjonen var god. Desto bedre grunn til å lytte, justere oss.
Vi skaper en mur
Vi har et farlig refreng, vi som er foreldre i dag. Vi mener det godt, men det slår feil ut. Vi insinuerer at det er ikke så farlig hva ungene blir, de skal ikke føle prestasjonspress eller la seg stresse, men stiller forventninger det er helt umulig å leve opp til. I aller beste mening, sier jo mange av oss: «Vi vil bare at du skal være lykkelig!»
Men hvem er bare lykkelig? Er vi? Selvfølgelig ikke!
Vi skaper en mur det kan være vanskelig for ungene våre å bryte ned. Hvorfor skal de uroe oss med sine vanskelige tanker, sin ulykke? Den hører liksom ikke hjemme noe sted. De vil ikke engste oss. De tier.
I 2015 ga Storm (17 år) i Si ;D et godt råd vi foreldre kan ta med oss: «Mamma og pappa, fortell om det dere gjorde feil!»
Hans forslag kan åpne for en dialog om at alt hverken var eller er perfekt. Hvis vi voksne deler ting vi selv har strevd med, for eksempel at vi slet i matte eller droppet ut av universitetet et år, kan det bli lettere for ungdommene å åpne seg for oss.
Har du tenåringer i hus? Da er Si ;D-sidene skreddersydd for deg nå.
Foreldrenes ansvar
Vi foreldre elsker barna våre betingelsesløst, og det er vårt ansvar å skape et klima der de unge tør å dele og være seg selv.
Nora, du har helt rett. Fremfor å ønske oss barn som bare er lykkelige, kan vi ønske oss barn som tar tak i brasene livet byr på. Ungdom som møter vanskeligheter og forserer dem.
Vi kan justere oss ved å begynne å presentere livet sånn det er, som et teppe, vevd med tråder i mange farger. Fargene kan være farlig intense når de er nære, men sett på avstand, lager de et vakkert mønster, hvor kontrastene beriker hverandre.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter
