Kong Magnus den onde? | Øyvind Søtvik Rekstad
Er sjakk-kongen ond og slesk når han bruker muskler og maktmetoder for å hjelpe fremtidens sjakk-talenter? Selvfølgelig ikke.
Er sjakk-kongen ond og slesk når han bruker muskler og maktmetoder for å hjelpe fremtidens sjakk-talenter? Selvfølgelig ikke.
Det var neppe det sjakkeste trekket i Magnus Carlsens karriere. Men den overdrevne og ensidige fordømmelsen av hans engasjement for sponsoravtalen med det svenske bettingselskapet, var heller ikke som snytt ut av regelboken for rettferdig rettergang.
La meg innlede med det som ingen innledet med: Magnus Carlsen gjorde ikke dette for å berike seg selv, slik de ubalanserte nyhetsartiklene og kommentarene kunne gi inntrykk av. Han er ingen Faust som over natten har solgt sjelen til djevelen.
Er det en kynisk krigserklæring?
«Jeg likte deg inntil i dag, Magnus. Nå er du bare en dritt», skrev den ellers så sindige Sverre Gaarder på Twitter. «En kynisk krigserklæring», mente VGs Leif Welhaven. Mon det. Han tok i det minste med to setninger om at det ikke var for egen vinning. Men de sto langt nede i kommentaren.
Slik var det også med nyhetssakene. «Stygt spill, Magnus!», tordnet Dagbladets Esten O. Sæther. I motsetning til Welhaven ga han ikke et eneste bidrag til at sommersvette nordmenn kunne forstå hvorfor Carlsen gikk til dette skrittet. Hvem trenger agurksaker når vi kan svartmale stormesteren?
Gjennom et lyntrekk har altså det distré vidunderbarnet brutt alle reglene som har gjort Norge til idrettsnasjon – fra måten sporten finansieres på til hvordan demokratiske beslutninger fattes. Vi ser hornene som vokser frem i den grublende pannen. Djevelgaffelen han veiver med. Det er kun et tidsspørsmål før den parasittiske playboyen sitter ved ruletten i Las Vegas. Med silkedress, glattkjemmet hår, champagneglass og lettkledde sjakk-groupies på fanget.
Magnus den gode har hoppet ned fra renhetens tårn og blitt djevelens løpergutt. Hornpelles haremsbestyrer. Caligula. Selveste Sjakk-Sjakalen. Det er som om han introduserer en helt ny brikke i det eldgamle, persiske spillet. En brikke som kan flytte så mange felt frem og tilbake som han bare vil. Og feie ned motstanderens tårn og hester som dominobrikker.
Han er Darth Vader, den mørke fyrsten fra Star Wars-universet. Han velter samtlige bønder med sitt lasersverd. Han svever i sin egen galakse og får oss til å skjelve med sin tunge, metalliske astmapust.
Aftenposten-undersøkelse: Magnus Carlsen kan få trøbbel med å få gjennom Kindred-avtalen
Kampen mot det onde
Men frykt ikke. Til den befriende vellyden av John Williams' episk-pompøse Star Wars-fanfare kommer de gode romridderne flyvende til unnsetning. Ikke Leif Welhaven og Esten O. Sæther, men Leif Skywalker og Esten O. Solo. De tar opp kampen mot den kyniske Lord Vader. Leif Skywalker og Esten O. Solo sitter på sine høye moralske hester. Også på kommentarplass er det et kvalitetstegn hvis argumenter for begge syn nevnes. Eller «grei ut og drøft for og imot», som det heter når barna skriver stil.
Kanskje er det lov med manisk moralisme mot machiavelli-metoder. Men uansett hva man mener om Carlsens konklusjon, kan man ikke lyse ham i bann uten se på hans motivasjon. Jeg har respekt for John Carew og John Arne Riise, men av en eller annen merkelig grunn mistenker jeg at de ikke har solgt seg til gamblingkapitalen for å avle frem små mini-John'er.
Inkvisisjonen må også ta hensyn til at de stillesittende gruble-disiplinene sjakk og bridge står utenfor Norges idrettsforbund og mottar langt færre tippemidler enn mer bevegelige disipliner.
Carlsen vet hva som kreves for å bli verdensmester i sjakk. Norge er ingen sjakknasjon. Geniet har ikke hoppet etter Wirkola eller svettet og kavet etter Brå. Magnus-mirakelet ble mulig på grunn av Carlsens umåtelige talent og det umåtelige støtteapparatet Carlsen-familien.
Sjakkeliten sliter med å takle Carlsens utrolige sesong: – Vi er litt i sjokk
Hverken dritt eller Darth
Darth Carlsen burde ha følt lojalitet mot tippemidlene fordi han har spilt løkkefotball og kjent på idrettsgleden i sjakk-pausene, mener Esten O. Solo. Men det var ikke tippemidlene eller storsamfunnet som skapte stormesteren. Carlsen vet så inderlig vel at Norge aldri vil få en verdensmester igjen. Ikke hvis han overlater jobben til Norge alene.
Da er det ingen sjokkerende skandale at sjakkspilleren leter etter uventede åpninger fordi han brenner for dem som kommer etter seg. «Den store sjakk-skandalen» var ikke et uttrykk for «ekstrem kynisme» eller «rå maktbruk gjennom utspekulerte virkemidler», men et forståelig fremstøt som ikke var helt gjennomtenkt.
Hvis vi for eksperimentets skyld ser for oss at Carlsens plan hadde vært god, ville han ikke vært den første som brukte machiavelliske metoder i kampen for reformer. Sjakkforbundets fåfengte fremme av gambling ville heller ikke ha fremtvunget en rokade av idrettsfinansieringen.
Hvis utfallet av Carlsens frekke trekk blir at sjakk får mer støtte, bør vi heller takke ham enn hakke på ham. Kongeriket kan med god samvittighet samle seg rundt skjermene neste gang Carlsen gjør det norske kollektivet stolt og spent igjen. Han er hverken dritt eller Darth. Han er Magnus den gode. Ekstremt god i sjakk. Og ellers en grepa kar.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
