Debatt

Ser du den usynlige diskrimineringen? | Marianne Knudsen

  • Marianne Knudsen (20)
    Marianne Knudsen (20)

Jeg ble aktiv i Norges Handikapforbund Ungdom som 14-åring og forsto at diskrimineringen jeg opplevde, var et samfunnsproblem, skriver Marianne Knudsen. Foto: Privat

Jeg var redd for å bli en mislykket og trist historie. Det er en vond følelse å bære på.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg var på ingen måte ensom som barn. Jeg hadde mange venner og mange drømmer. Jeg er aldri blitt mobbet og aldri følt meg særlig annerledes. Det første er kanskje sant, men sistnevnte tror jeg nok er en løgn jeg har sagt til meg selv og båret med meg helt siden jeg var liten.

Komplekser jeg aldri blir kvitt

Jeg er en aktiv kvinne, engasjert i politikk, spiller i band, jobber som skribent og har mange fine folk rundt meg. Jeg står på barrikadene og kjemper for likestilling hver eneste dag. Likevel må jeg erkjenne at jeg har visse komplekser knyttet til min funksjonsnedsettelse som jeg ikke helt blir kvitt.

Mine komplekser kommer av holdninger i samfunnet, holdninger jeg egentlig vet at ikke er sannheten, men som likevel sniker seg innunder huden min.

«Aking er ikke noe for deg»

Jeg åler meg ut av rullestolen, aker meg opp en bakke og løfter meg opp på et akebrett. Sitter på akebrettet, glad, og kan kjenne vinden presse mot ansiktet. Plutselig i det fjerne hører jeg en skingrende kvinnestemme. «Hva er det hun gjør?» «Slike som henne kan da vel ikke ake», sier hun hysterisk. Hun løfter meg opp og setter meg tilbake i rullestolen. «Aking er ikke noe for deg, kjære venn», sier hun. Hun henter et pledd og tuller det rundt meg.

Følte meg dum

Jeg pratet veldig mye som barn, nesten litt for mye til tider. Jeg elsket å argumentere og diskutere. Jeg husker en gang på barneskolen da vi hadde vikar. Jeg hadde rukket opp hånden hele timen, men jeg hadde ikke fått ordet en eneste gang.

Til slutt utbrøt vikaren: «Jeg ser hun der rekker opp hånden mye, pleier hun å få ordet, eller hvordan gjør dere det?» De andre i klassen skjønte ikke, men det gjorde jeg. Jeg følte meg dum og sett ned på.

Jeg husker jeg dro hjem til mamma med mange spørsmål. «Marianne, det er mange som kommer til å tro noe om deg og behandle deg annerledes, du må bare vise dem at de tar feil ved å være den du er», sa mamma.

Men hvordan skal du skape deg selv i en verden der folk allerede har et bilde av den du er?

Ville være A4

I kantinen på skolen fikk jeg alltid tilbud om å gå først. «Det fortjener du, du som har så mye annet å stri med», fikk jeg høre av lærerne.

På ungdomsskolen opplevde jeg å bli kalt hemmis på åpen gate av en fremmed mens jeg ventet på bussen. Jeg skammet meg.

Jeg skammet meg også over alle blikkene jeg fikk på gaten. Jeg skammet meg over at foreldre holdt barna sine inntil seg når de så meg. Jeg ville være som alle andre.

Det å være A4 opptok meg så mye at jeg kunne gå en hel dag uten å drikke, for jeg ville ikke at noen skulle se at jeg trengte hjelp på do.

Jeg tenkte at jeg var en feil, et avvik fra normalen. Jeg var redd for å bli en mislykket og trist historie. Det er en vond følelse å bære på. Når jeg ikke kom inn på bussen eller på en restaurant, ville jeg gå en annen plass, være en annen.

«Det er det beste for slike»

Diskriminering er som oftest noe som er usynlig. Det er den vi må passe oss for og samtidig være bevisst på.

Når man fratar en seksåring som har en funksjonsnedsettelse, å gå på nærskolen sin, fratar man et barn muligheten til lik utdanning.

Ikke å tilrettelegge bussen fordi man kan jo bare kjøre egen transport, det er segregering som ofte er begrunnet med omsorg. «Det er det beste for slike».

Før ble kvinner ble sett på som mindre intelligente. Før ble det sett på som en diagnose å være homofil.

I dag blir man sett på som syk hvis man har en funksjonsnedsettelse. Jeg er ikke syk, jeg er meg.

Jeg ville ikke at andre skulle sitte med den følelsen jeg hadde inni meg. Jeg ble aktiv i Norges Handikapforbund Ungdom som 14-åring og forsto at diskrimineringen jeg opplevde, var et samfunnsproblem.

Få fordommene frem i lyset

Opp igjennom tidene har all diskriminering startet med at en gruppe med mennesker lar noen andre definere hvem de er, og at de selv begynner å tro på merkelappene. Av og til lar jeg meg selv tro på andres merkelapper.

Merkelapper om at jeg trenger omsorg, om at livet mitt er mindre bra å leve.

Jeg må fortsatt kvele mine komplekser. Jeg må kvele tanken om at jeg må kompensere for det som er dårlig med meg for å være bra nok.

Jeg er fortsatt redd for å bli en mislykket, trist historie, jeg er redd for å ikke bli elsket. Og jeg tenker ofte at selv om jeg jobber veldig hardt, må jeg jobbe enda hardere. Det er da det er viktig å stoppe opp og spørre seg selv hvorfor disse tankene kommer. For jeg er ikke alene om å ha dem.

Funksjonshemmede er en av samfunnsgruppene som diskrimineres sterkest.

Likestillingskampen er nå, og det starter med å få fordommene frem i lyset.

  • Marianne Knudsen skrev tidligere i år dette innlegget om funksjonshemmede og seksulatitet på NRK Ytring: Sex for alle

Hun har også skrevet flere Si ;D-innlegg:


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


https://api.schibsted.tech/proxy/content/v3/publication/ap/multimedias/41eaf7a8947fd97c9169b0c246638e73/Anbefalt%20Si%20%3BD%20-%20 mars

Les mer om

  1. Funksjonsnedsettelse
  2. Diskriminering

Relevante artikler

  1. SID

    Dette innlegget sitter langt inne. Må jeg være enten eller om jeg er funksjonshemmet?

  2. SID

    16-åring: «Idet jeg gikk inn døren til institusjonen, innså jeg at jeg hadde tatt feil»

  3. SID

    Populærkulturen bidrar til å gi et feil bilde av Colombia

  4. SID

    Si ;D-dikt: Hvem kan beskytte oss fra oss selv?

  5. A-MAGASINET

    Lillesøster Synne sørger for at Torstein Lerhol ikke blir for høy på seg selv: – Folk tror han er gudegitt.

  6. SID

    Jeg gikk fra å være usynlig syk til synlig syk. Uhyggelige opplevelser er blitt min hverdag.