Debatt

Bak kassaapparatet lærer jeg service i større grad enn i legeyrket. | Mina Adampour

  • Mina Adampour,
    lege og spaltist

Mina Adampour arbeider som lege, men finner også stor arbeidsglede, livsglede og vilje til service når hun setter seg bak kassaapparatet i Rema 1000 forretningen som broren, David, driver. Hun oppfordrer alle arbeidsgivere å la folk som tradisjonelt faller ut av arbeidslivet å få prøve seg. Foto: Privat

Det ser ut til at en del leger har glemt at vi er der for pasientene. Da er det godt å komme inn i et miljø hvor man blir minnet på det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mina Adampour arbeider som lege, men finner også stor arbeidsglede, livsglede og vilje til service når hun setter seg bak kassaapparatet i Rema 1000 forretningen som broren, David, driver. Hun oppfordrer alle arbeidsgivere å la folk som tradisjonelt faller ut av arbeidslivet å få prøve seg. Foto: Inga Marie Sestøl

Da jeg leste Stein Erik Hagens sønn, Carl Erik, sitert på at lykken er å sitte i kassa på butikken, humret jeg for meg selv og tenkte at han har et godt poeng. Av yrke er jeg lege, men sitter titt og ofte i kassa på Rema 1000.

I min søskenflokk hadde vi alle jobber fra vi var i tidlig tenårene. Broren min startet allerede som flaskegutt i en alder av elleve, et par år eldre startet vi andre som avisbud. Av å jobbe lærte vi tidlig samhandling med andre og la merke til at vi i grunnen var ganske like alle sammen. David utviklet derimot et engasjement for mennesker med funksjonsnedsettelse, de du sjelden ser i arbeidslivet.
Han ble kjøpmann for to butikker bare 23 år gammel og fikk mulighet til selv å bestemme hvem han ville ansette, nemlig mennesker som har vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Slik forklarte han det:

«Hos oss ansetter vi dem som ikke får jobb andre steder. De som ikke sliter, får seg alltid jobb til slutt».

Les Ole Robert Reitans selverkjennelse:

Les også

Selvransakelse fra Ole Robert Reitan: Jeg gikk fra å være verdens blideste kjøpmann til å bli en sutrepave

Alle kan bidra

Inne på Rema 1000 i Torggata møter du en som har lært seg å leve med læringsvansker, en med en arm, en som fikk permisjon for å sone en fengselsdom og en leder som har strukket seg langt for å inkludere de alle.
En spesiell historie kjøpmannsbroren min festet seg ved, var den om Lars Erik Skåthun som fikk sparken fordi han har Tourettes syndrom. I Torggata er kunder gjennom mange år blitt kjent med medarbeider- og verneombud Rene. Han lever med Tourettes. Og David har sagt at han tidlig lærte om verdiene i Rema-bedriften han driver. Alle skal med. Alle kan bidra.
Statsministeren uttalte nylig at: «Nå må de som kan jobbe i dette landet, jobbe».

Mitt inntrykk er at de som kan arbeide, allerede gjør det, men at mennesker med en funksjonsnedsettelse blir diskriminert før de kommer inn, eller når de er inne, uten at dette vies nasjonal oppmerksomhet på linje med sosial kontroll.

Ønsker seg arbeid

SSBs «Arbeidskraftundersøkelse» fra 2017 viser at bare 44 prosent av mennesker med en funksjonsnedsettelse i alderen 15–66 år var i arbeid i 2016, mot 73 prosent av befolkningen for øvrig. Av de 325.000 funksjonshemmede som ikke var i arbeid i 2. kvartal 2015, ønsket 87.000 (27 prosent) seg en jobb. Nivået har vært omtrent det samme siden 2002.

Ifølge den ferske rapporten fra faggruppen for IA-avtalen er det uendret måloppnåelse for sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne

Det er nesten som om det ikke er lov til å være annerledes. Omtrent alle på en arbeidsplass er helt like.

Jeg satt i kassa da en kunde sa følgende: «Det er noe galt med den andre i kassa. Hvor er sjefen?» Jeg pekte på sjefen ved hyllene. Broder'n lyttet og svarte med et stort smil: «Nei, Rene er det ikke noe galt med. Han har Tourettes syndrom og er utrolig dyktig!»

Odd Reitan spår om butikkenes fremtid:

Les også

Varsler revolusjon i matbutikkene

Vi mister arbeidskraft i Norge. Verdifulle individer sitter hjemme og har kanskje erfart at de ikke blir sett. At de ikke kan bidra. Sånn er det ikke. Samfunnet går rundt på grunn av oss alle.

Du som tilfeldigvis sitter i rullestol. Du som har Downs syndrom. Du som har slitt med muskel- og skjelettplager i mange år. Du som sliter psykisk.
Å være i arbeid er helsebringende. Det kan ikke sies nok.

Historier fra sykesengene

Lillebroren min foreleser for elever på videregående skole, for Utdanningsetaten og NAV. Han minner meg om at det er viktig at NAV ordner gode betingelser for den ansatte, så tar han seg av resten. Historiene om utbetalinger som uteblir er en belastning de som er ansatt ikke skal måtte ha. Historiene om dem som behandles som gratis arbeidskraft gjennom praksis etter praksis og aldri får en fast jobb, hører jeg fra sykesengene.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Rema 1000
  2. Arbeidsliv
  3. Økonomi
  4. Nav