Debatt

Til månen eller til helvete? Språk i internasjonal politikk | Kjell Terje Ringdal

  • Kjell Terje Ringdal
    Kjell Terje Ringdal
    Førstelektor i retorikk, Høyskolen Kristiania og leder av Washingtonseminaret
«Ikke test oss», advarte Donald Trump regimet i Nord-Korea da han talte til nasjonalforsamlingen i Sør-Korea 7. november.

Det Trump kan brukes til, er å være en katalysator for å etablere et nytt politisk språk for anstendige politiske partier over hele verden.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
«Ikke test oss», advarte Donald Trump regimet i Nord-Korea da han talte til nasjonalforsamlingen i Sør-Korea 7. november.

Det er hundre år siden John F. Kennedy ble født, og det er ett år siden Donald J. Trump ble valgt til president av en stadig mer splittet nasjon.

Elegant optimisme vs. dystre fantasier

JFK holdt elegante og optimistiske taler om å samarbeide og strekke seg mot månen. Noen tiår senere får det samme landet en president som gir råd om hvordan man skal «grab them by the pussy» og vil isolere seg fra verden og bygge mur mot Mexico.

Der Kennedy åpnet seg mot verden og ville ut og opp, vil Trump, bokstavelig talt, ned. Trump er blitt den moderne Platonske hulelignelsen som projiserer sine egne dystre fantasier på klodens hulevegg.

Ordforråd som et barn

Det er i og for seg spennende å analysere en mann som ikke evner å fullføre et resonnement, er språklig funksjonshemmet, har et ordforråd som et barn, er aktivt uvitende og synes å være dypt tilfreds med å være Donald J. Trump.

Det han kan brukes til, er å være en katalysator for å etablere et nytt politisk språk for anstendige politiske partier over hele verden.

Språkanalysen

Donald J. Trump forstår livet som en forretningsmessig jungel, der de fleste er fiender – og at alt kan forhandles, reforhandles eller saksøkes.

Det store spørsmålet er dessuten om det er mulig å sette en politisk merkelapp på mannen.

Å kalle ham populist og fascist, er å gi han kredibilitet som politisk tenker. Trump er hverken populistisk eller fascistisk, fordi disse ideene krever en ideologi, en grunnleggende tenkning.

Han er politisk retningsløs, en alligator, drevet av instinkter. Vi har altså å gjøre med en ikke-politiker hvis reflekser i beste fall kan minne om politiske ideer.

Innfall, uten begynnelse eller slutt

Trump har en språklig stil som preges av innfall, uten begynnelse eller slutt. Historiene bygger på abrupte ordsammenstillinger, han begynner et sted, fortsetter et annet og avslutter et sted han selv ikke hadde planer om. Han er anti-retoriker:

«Hør nå, å ha kjernefysisk – min onkel var en stor professor og vitenskapsmann. Gode gener, meget gode gener, ok, meget klok, Wharton School of Finance, meget god, meget smart – du vet, at hvis du er en konservativ republikaner, hvis jeg var en konservativ republikaner, hvis, altså, ok, hvis..... (....) Å, ja, så prøver de å skade – det er derfor jeg alltid begynner med: Gikk på Wharton, var en god student, gikk der, gikk der, gjorde det, skapte seg en formue.» (Fra valgkamptale, 2016).

Kjennetegnet for Trumps taler er at ordene triller ut i en slags assosiativ innfallsmetode.

Jeg har selv stått noen få meter fra Trump og hørt en av hans valgkamptaler under valgkampen i fjor. En slett forestilling, men effekten hos et frådende frustrert publikum var formidabel når ord som «muslim», «drap», «fake news» og «crocked Hillary» ble slynget ut.

Et nytt politisk alfabet

Og slik kan vi fortsette. Vi kan analysere oss til døde. Vi kan konkludere med at han er svak og ikke spesiell sympatisk. Men på et sykt vis virker det.

Han speiler den frustrasjonen som rir verden. Han er en febersyk bekreftelse på manges følelse: Verden fungerer ikke for meg. Han snakker, om ikke fra et varmt hjerte, men fra et annet effektivt sted, nemlig levra.

Trumps mørke, dystopiske blikk bekrefter suget etter løsrivelser fra EU, selvstendighetskrav i Spania og Italia, Brexit, skepsis til EØS, ekstreme høyrepartier, steinrike anti-politikere og frykt for alt som lukter av åpenhet og samarbeid.

Det grumsete populistspråket har fått et fotfeste. Både hos middelklassen og de utslåtte:

På min seneste reise i USA møtte jeg en tigger. Sliten, hengende over rullatoren. Jeg ga henne noen dollar og spurte hvem hun hadde stemt på. «Trump is my president», smilte hun tannløst. «Han har makt. Han kommer til å få ting gjort.».

Siri Hustvedts teori

Her kan vi ane svaret. Så langt har ingen politiker hjulpet henne, så hvorfor ikke satse på en rik og tilsynelatende kraftfull mann?

Forfatteren Siri Hustvedt, bosatt i USA, fortalte meg om det hun tror er årsaken til situasjonen: Ydmykelse og sinne. Velgerne føler seg ydmyket og oversett. Og svarer med et rasende hevnvalg.

Hva kan gjøres?

Hva kan så ansvarlige partier gjøre for å tette igjen det gapet som produserer velgergrupper som heier på anti-politikk og anti-establishment?

Når det velges milliardærer som presidenter hvis fremste argument er at de er rike og ikke er politiker, må det gjalle i alarmklokkene hos de etablerte partiene hjemme og ute. Hva blir fremtidens politiske språk? Ikke bare som protest, men for å styre og utvikle land.

Fyr opp språket med verdier

Kanskje det politiske Norge nå kommer til å kaste stortingsproposisjoner på meg, men jeg våger å utfordre samtlige partier til å se nærmere på hvordan de snakker til sine velgere. De må spørre seg; hva er grunnlaget for hvordan vi snakker. Verdier eller strategi. Dialog eller duell.

Man må forandre hvor i kroppen budskap blir skapt. Bruk hjertet som den fremste ordsmeden. Glem hodet, stammespråket og rasjonaliteten et øyeblikk. Snakk om verdier og følelser. Snakk om frykt, håp og forandring fremfor statistikker, forlik og budsjetter. Fortell historier. Tvil gjerne. Snakk sant. Selv når det er til egen ugunst. Er du redd? Si det. Vil du kjempe for det du tror på, selv om du taper stemmer? Gjør det. Sint? Vis det. Glad? Smil bredt.

Hvorfor skal høyrepopulister ha enerett på disse effektive grepene? Populisttrollet sprekker når det blir møtt med sin egen resept. Svar med en retorisk motild.

Vi drømmer om en god verden for oss selv og våre barn. Snakk om det du tror kan gjøre livet bedre. Kjemp for alt hva du har kjært (ja, tenk det).

Fra rødt og blått til beige

Hvor ble det for øvrig av verdiene og ideologiene i høstens valgkamp? Arbeiderpartiet og Høyre skiftet sine tidligere klare rød- og blåfarger til den ganske så usexy beige, der de løp rundt og stjal hverandres politiske klær mens de mumlet forlik med hardt sammenknepne lepper.

Kjære anstendige politikere: Gjenskap et språk og et moralsk-politisk alfabet som kan bygge verden, skape håp og skue mot himmelen igjen.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Språk
  2. USA
  3. Retorikk
  4. Politikk
  5. Debatt