«Gapestokken er tilbake i digital form - og mer potent enn noen gang»

Den nye gapestokken er digitalisert, desentralisert og viral. Og den er forlokkende i Jantelovens land. Men endrer den holdninger?

Et kjennetegn ved det opplyste samfunn er fraværet av hevngjerrige straffemetoder. Straff, etter den norske, sosialdemokratiske modellen, er til for å reformere den straffede og virke preventivt mot fremtidige forbrytelser.

Hevn, tenker nordmannen, er for de mindre opplyste samfunn, som Nord-Korea, Iran – og USA.

Hensikten med gapestokken

Frem til Norge ble et slikt opplyst samfunn benyttet man barbariske straffemetoder for å få almuen til å innrette seg etter de sosiale normene.

Banning kunne for eksempel bli belønnet med gapestokken frem til godt ut på 1800-tallet.

Vel, vi liker å tro at det tok slutt fordi vi ble mer opplyste, men sannheten er noe mer sammensatt. Urbaniseringen av verden førte til at metoder som gapestokken ikke lenger fungerte etter hensikten.Desto færre kjente og kjære som var tilskuere, desto enklere det var å bli anonym i folkemengden etter æresstraffen – desto mindre effektiv var den.

Er man fra et lite tettsted, skjønner man effekten – i byen føler man seg friere til å gjøre som man vil uten at alle i bygda vet om det etterpå.

En kunne ikke bare fortsette med gapestokken fordi de skuelystne — mobben - fikk glede av det. Mobben måtte også føle en redsel for at dette var en straff de ikke kunne overvære.

Hensikten med gapestokken var å skremme folk til å unngå å gjøre visse ting, eller skjule det så godt de kunne. Den fungerte utmerket til å stanse handlinger, uten å nødvendigvis endre holdningene bak.

Nå er gapestokken tilbake - digitalt

Gapestokken er tilbake - i digital form - og mer potent enn noen gang.

Internett fungerer som en global landsby der hvem som helst momentant kan finne ut alt mulig om deg, med mindre du har meldt deg helt ut av samfunnet.

De som vil latterliggjøre deg, skade ditt rykte, fremheve kritikkverdige forhold om deg, har frie tøyler - og kan gjøre det kjent for alle du kjenner.

Og i motsetning til oldtidens gapestokk er den digitale mer permanent.

Én lite gjennomtenkt kommentar på nettavisen – løftet frem og eksponert bredt – kan forfølge deg for resten av livet. Et raskt søk unna for alle – i hele verden.

Det nytter ikke lenger å flytte til neste by eller bli en del av mengden. For å slippe unna må du terminere din egen identitet - og håpe ingen klarer å koble den til din forrige.

Hva er formålet denne gangen?

Det er vanskelig å tenke seg en hardere straff for mennesker som i grunn bare har brukt ytringsfriheten sin på en uklok måte.

Da blir spørsmålet: Hva er formålet med den digitale gapestokken?

Når VGs Mads Andersen ringer opp folk som har sagt ufyselige ting om flyktninger i VGs kommentarfelt, er det angivelig for å utfordre denne type meninger blant folkedypet.

Andersens første samtale med en kvinne, som har sagt at flyktningene forsøpler Middelhavet, er i seg selv en flott samtale.

Den overrumplede kvinnen gir tegn til å skjønne at hun har sagt noe hun ikke burde og at hun åpenbart ikke visste nok om situasjonen da hun uttalte seg.

VGs journalist gir henne nyttige opplysninger om saken og bidrar med å øke hennes bevissthet rundt utfordringene disse flyktningene står overfor.

Økt forståelse, ingen fordømmelse.

Blir en straff for å ha sagt det som ikke skal sies

Hadde Andersen gjort dette uten å sende det på TV, kunne han oppnådd noe: muligens endre holdningene til noen med ytterliggående meninger.

Hvem er denne personen, hvorfor mener de sånne ting, mente de det seriøst, er de tilregnelig, er de belastet med noe? En oppriktig dialog kan avdekke og utbedre mye.

Fremgangsmåten avgjør om man skyver personen ytterligere vekk, eller vender dem til sin side.

Mennesket vil naturlig forsvare seg selv, egne meninger, dersom det kommer under angrep.

For å endre deres ideer om verden, må man få dem til å tro at de kom på det selv.

Når Andersen derimot gjør dette direkte på TV, uten å forberede kvinnen på hva hun skulle være med på, ved å navngi henne, ved ikke å avklare det første spørsmålet på forhånd (som er helt vanlig i TV-intervjuer), er det kun ett tilsynelatende formål:

Å henge henne ut for den skuelystne mobben i en offentlig gapestokk. En straff for å ha sagt det som ikke skal sies. Gjøre et eksempel av henne. Skaffe VGTV oppmerksomhet og klikk.

Dette blir resultatet

Resultatet kan bli at denne kvinnen slutter å ytre seg offentlig.

Resultatet av serien med intervjuer Andersen gjør på VGTV kan bli at mange melder pass på å være med i meningsutvekslingen hos VG og andre nettaviser.

Resultatet er det samme som for flere hundre år siden: å få slutt på handlingen, å ytre seg offentlig.

En ender opp med å drive disse ytringene under jorden, tilbake i skyggene.

En driver disse personene inn i armene til likesinnede, til de som ikke utmåler offentlig straff mot dem, til de som utnytter det politisk, til de som bruker VGs metode som bevis på at «de» er ute etter å ta «oss» – til de som koker sammen paranoide, dystopiske fantasier som bare kan blomstre der solen ikke skinner.

Ydmyke som underholdning

Har man fratatt en person all ære, har de ikke lenger noe å miste. Det er ikke lenger noe å reformere; personen er i ruiner. De kan ikke søke tilbake til det gode selskap. Internett glemmer sjeldent.

Hvis ønsket er å endre holdningene til disse personene, er det ingenting som tilsier at gapestokken fungerer.

Hvis ønsket er å ydmyke dem som underholdning, å bli kvitt synet av dem, som om de er hjemløse drabanter på samfunnets samvittighet - fungerer gapestokken som bestilt.

Gapestokken er blitt viral

Den skuelystne mobben har ikke endret seg siden gamle dager.

Folk får fremdeles stor glede av å se andre de anser som mindreverdige lide en offentlig skam, en total ydmykelse. Ikke bare kan de måpe over synet på «en sånn person», de kan dele det med alle sine venner og vise hele verden at «de» ikke er som «dem». («Social proof» i praksis.)

Den digitale gapestokken fjerner også den flauheten som kan oppstå ved å være en slik «lookie-loo», og det upraktiske ved å måtte dra ut og titte foran kirken.

Nå kan man sitte hjemme foran skjermen i underbuksen og skrattle av andres ulykke og føle seg moralsk overlegen.

Gapestokken er ikke bare blitt digitalisert, den er blitt desentralisert og viral.

Økonomisk slitne medier har de siste årene våknet til hvor fantastisk effektiv denne digitale gapestokken er til å ile seg inn i samvittigheten og egoet til mobben.

Den kan mobiliseres til å utfordre de med makt - eller vendes mot enhver person man skulle ha lyst til å destruere.

Og ikke minst tilbyr dette mediene en endeløs strøm av klikkvennlige saker. «Du vil ikke tro hva denne personen uten makt eller interessante samfunnsforhold sa om … »

Den skinnhellige flokken

Det finnes ikke noe mer grunnleggende i menneskets natur enn å ville føle seg overlegen andre og føle seg en del av noe større - en av den skinnhellige flokken.

Dette er spesielt forlokkende i Jantelovens land: Media tilbyr folket en måte å snike seg til å fremstå bedre enn andre. Det er ikke «jeg» som er bedre enn «dere»; «vi» er bedre enn «dem».

Selv med de beste intensjoner ser mennesket seg blind på formålet av det de driver med, så lenge deres ego blir lokket med belønningen de søker.

En person kan tro de er med på å bekjempe all verdens problemer, samtidig som de deltar i noe som gjør vondt verre og fortsetter den onde sirkelen.

Media setter frem gapestokken, resten ordner seg selv.

Selv de minste forhold kan eksplodere til noe større enn de mest graverende politiske skandalene i vår tid. Politikerne hiver seg med på bølgen og hisser opp mobben ytterligere, for å distrahere dem vekk fra kritikkverdige forhold.

Det som rammer få eller ingen blir mer viktig enn det som rammer hele samfunnet.

En uangripelig makt

Den moderne gapestokkens makt er uangripelig.

For hvem tør å være den som stiller seg foran gapestokken og sier til den hevngjerrige mobben at en må utfordre den egoistiske hevnlysten og heller finne en annen løsning som faktisk fungerer til det uttalte formålet?

En risikerer da å bli puttet i gapestokken sammen med «de andre».

De andre. Vi, mot dem. Høres det kjent ut? Vi er ikke kommet lenger. «Vi» er blitt som «dem» og bruker deres metoder og retorikk. Det eneste som har endret seg er formålet, og hvem som har makten.

De brukte makten uten ansvar; hva gjør vi?

Diskuter saken videre med @GeorgeGooding på Twitter.

Les videre om temaet:

• «The Problem With Public Shaming», Cole Stryker, The Nation
• Bok: «So You’ve Been Publicly Shamed», Jon Ronson
• Bok: «Is Shame Necessary?: New Uses for an Old Tool», Jennifer Jacquet
• Lars Gules Facebook-tråd om temaet