Debatt: Det alle burde lære
Vår jobb på SV-fakultetet er å vaksinere studentene mot disippeltendenser.
I idéhistoriker Dag Herbjørnsruds kronikk «Det Breivik ikke får lære» er det mye å si seg enig i. Slik blir det gjerne når noen bedriver kritikk etter haglgeværprinsippet.
Han har rett i at det er viktig å utfordre tendenser til kunnskapsgeografisk nærsynthet. Men i sin iver renner Herbjørnsrud over av poenger som er plukket ut av sin sammenheng eller endog er direkte fortegnet. Mest alvorlig er det imidlertid at han virker å nære noen særdeles forkjærte forestillinger om hva en samfunnsvitenskapelig utdannelse innebærer.
For å sette Herbjørnsrud og eventuelle villedede Aftenposten-lesere tilbake på sporet, gir vi ordet til min gamle veileder Eduardo Archetti, som under vårt aller først møte for 20 år siden erklærte på sin karakteristiske spanske norsk:
«Jeg trenger ikke disipler, jeg har nok med seg selv.»
Ingen har svaret på alt
Det viktigste vi samfunnsvitere lærer våre studenter er nemlig ikke at «den sa det og den sa det» – men at alle som har sagt noe og, desidert viktigst, alle som kommer til å si noe, bringer noe fornuftig til torgs samtidig som de også har sine tilkortkommenheter.
For noen år tilbake oppførte gjengen bak Hjernevask seg som om psykolog Steven Pinker hadde svaret på alt; andre igjen virker å tro at Edward Said har sagt det som kan sies om makten i det å «vite noen», eller at Judith Butler perspektiver på kjønn og kjønnsroller er uangripelige.
Vår jobb på SV-fakultetet er å vaksinere studentene mot slike disippeltendenser.
Hvor du står i forskjellige spørsmål avhenger av hvor du sitter – og når du satt der.
Dette er en grunnleggende premiss for å forstå all faglitteratur, og burde være innlysende for en idéhistoriker.
Formålet med et akademisk studium
På Universitetet skal vi ikke bare lese tanker vi er enige i eller tekster som er gått gjennom synspunktsiling.
Jeg velger ut pensumbidrag jeg er rasende uenig i, og prøver etter beste og høyst ringe, evne å være et eksempel både for redelig gjengivelse av synspunkter og for hvordan en kritisk lesning fortoner seg.
Når Herbjørnsrud finner det underlig at Max Webers klassiske tese om sammenhenger mellom fremveksten av kapitalismen og protestantisk etikk legges opp på pensum ettersom den inneholder passasjer med underlige karakteristikker av jødedommen, viser han således en forbausende mangel på innsikt i formålet med et akademisk studium.
Det vi lærer våre studenter er at alle tiders helter med tiden falmer. Det er en helt vesentlig innsikt som oppmuntrer til kritisk lesing av også dagens og kommende tiders helter.
De innprentes også at alle forståelsesmodeller har svakheter, rett og slett fordi samfunn er for sammensatte til å kunne forklares med bare én.
At de behersker denne «opplyste uærbødighetens kunst» er avgjørende for vår kollektive demokratiberedskap. Det er også en forsikring mot at folk som Herbjørnsrud og jeg skulle bli profeter i eget land.
Flere saker fra akademia:
