Debatt

Små seiere, store bragder | Paal Andre Grinderud

  • Paal André Florian Grinderud
Å se livet på utsiden av vinduet kan være en stor seier.

Hvordan kan en komme seg ut av bekymringskarusellen?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Noen mennesker kjemper et helt liv. Nesten ingen pauser, fordi stormene kommer så ofte innom. Vi vet vel kanskje alle hvordan tiden flyr fra oss i en travel hverdag. Så går vi stille til sengs i håp om at morgendagen ikke blir fullt så krevende.

Jeg kjenner en ung kvinne som er mamma til en liten gutt. Hun har strevd hele sitt liv. Få har sett henne, om noen. Hennes lokale NAV kontor har virkelig holdt henne i hånden når det har stormet som verst. Hun ble mamma veldig tidlig. Det var ikke planlagt. Hun valgte å beholde barnet, fordi hun tenkte at det kanskje ble denne ene gangen hun fikk sjansen til å bli mor. Hennes hverdag består av bitte små seiere.

Paal Andre Grinderud

Mange spørsmål

Enkelte ganger kan det følelse som om livet mitt er forutbestemt til å være tøft, sa hun etter at sønnen hennes hadde sovnet på det myke teppet i stuen. Det var en glede å se hvilken mamma hun er. Nennsom og forsiktig i alt hun gjør for sønnen sin. Det er jo forståelig at hun kjemper med mange tanker; hva vil skje når han blir større? Vil han skikke seg og bli til noe? Mange spørsmål som ikke kan besvares her og nå. Men svarene vil komme akkurat når de skal – hverken før eller siden.

Metakognitiv tenkning

Vi bekymrer oss alle sammen iblant. Noen er kronisk bekymret og gruer seg til ting som ennå ikke har skjedd. Så kommer bekymringen over selve bekymringen som allerede er der. Det er da livet på en måte stopper opp. Vi klarer ikke å gjøre det vi ønsker, for lammelsen av mulige bekymringer har tatt over. En psykolog jeg snakket med før jeg skrev dette innlegget, sa at sterke bekymringer over tid kan føre til en ufred som på sikt er skadelig, om en ikke får hjelp.
Hvordan kan en komme seg ut av bekymringskarusellen? Her finnes det vel like mange nyanser av svar som det finnes pasienter, psykologer og psykiatere. Min egenerfaring var å gå i metakognitiv terapi. Jeg husker så inderlig vel at psykologen tegnet en elefant på vinduet i første time. Han ba meg om å se over elefanten og ut på det som fantes bak den, utenfor vinduet.

Elefanten borte

Jeg fikk meg et støkk da jeg oppdaget at der utenfor var det full vinter. Jeg hadde vært så opptatt av mine bekymringer at årstidene nesten hadde gått i ett. Noen få fugler fløy der ute, og snøen dalte ned i store filler. Det kom røyk ut av en pipe. Og der jeg satt tenkte jeg plutselig på far som tok meg med på skitur på Hallingskarvet, og frøken Hals som jobbet i avisen der han var journalist. Hun med alle smørbukkene som bare ramlet ut av vesken hennes.
Etter to måneder avsluttet vi terapien. Jeg så mot vinduet. Elefanten var borte. Jeg spurte psykologen hvor den var blitt av. Han smilte til meg og blunket. Så sa han: Det har aldri vært noen elefant der.

Store bragder.

Hverdager er de dagene vi alle har flest av. Det er der de store bragder skjer, slik jeg ser det. For noen er det en prestasjon og en triumf å velge selve livet. Foreldre som har mistet et barn, og foreldre som dør altfor tidlig. Det går trått på jobben, men hvem kan jeg snakke med når ting tårner seg opp?
Jeg tror vi alle, en eller flere ganger i livet, opplever situasjoner som får oss til å stoppe helt opp. Som om en kald vinternatt er frosset fast i våre øyne og kropp. Da Nils Bech sang «O helga natt» i siste episode av SKAM rett før jul, stoppet folk opp. Den berørte noe av det innerste vesen i mange av oss. For noen er en seier å fortelle til mor og far hvem de er, og hvilke liv de må leve for å være tro og sanne mot seg selv.

Mormor hadde rett

Hva er forskjeller på små seiere og store bragder? Ikke vet jeg. Kanskje det ikke er så stor forskjell når alt kommer til alt. Hvert enkelt menneske strever med sitt i hverdagen. Lykkelig er den som intet strev har, sa min mormor og sukket. Ikke lenge etterpå hvisket hun; det er vel ikke mange av dem, tror jeg.
Mormor, du hadde helt rett. Selv den som utenpå ser lykkelig ut, sliter med sitt. Mitt håp er at vi skal godta at det er normalt å streve, og minst like normalt å søke hjelp når vi ikke lenger klarer å håndtere tingene på egen hånd.

Selve livet

Min gode venn tok sin sønn på fanget. Hun nynnet på en kjent barnesang. Jeg sang med så godt jeg kunne. Vi fant vel ut den tidlige kvelden at det var lurt å ikke bekymre seg. Det er så mange ting vi ikke kan forhindre uansett hvor mye vi prøver. Vi er alle midt i store bragder og små seire hele livet. Kanskje det viktigste vi kan gjøre, er å feire dem i glede og forståelse av at de er selve livet.


Les mer i Aftenposten om sorg, depresjon og terapi:

Jeg lot ikke meg selv føle sorg. Si;D-innlegg.

Tekster og tegner seg ut av traumene.

Lett depresjon? Da skal du ha terapi - ikke lykkepiller.

Les mer om

  1. Rus
  2. Psykologi
  3. Oppvekst
  4. Depresjon