Han ligger og vrir seg på asfalten, like ved trikkeskinnene. Øynene ruller. Jeg skynder meg mot ham. Er det et epilepsianfall, mon tro?
Flere har stoppet. Ingen har tatt frem mobiltelefonen for å ta bilder av dramaet. En sier han ringer nødnummeret. En annen og jeg setter oss ned for å få ham over på siden – og prøve å få kontakt med ham.
En bygningsarbeider går ut i trikkelinjen for å stoppe trikken.
Skredderen i butikken på hjørnet kommer ut med et teppe for å legge under hodet hans.
En lege kommer til og begynner å ta puls, sjekke øyne og får kontakt.
Jeg holder ham bare i hånden. Han er redd, og gråten ligger i øynene når han kommer til seg selv. Han er fransk og heter Phillip.
De som stopper og spør om de kan hjelpe, sykler eller går videre når det forstår at det er nok hjelpere. Ingen tar bilder. Alle er omtenksomme, varme og hjelpende i sin adferd.
Når ambulansen kommer og legen, den unge mannen og jeg gir vår informasjon videre til ambulansepersonalet som tar med seg franskmannen, skilles vi tre. Jeg aner ikke hvem de var, bare at de også var, akkurat der, gode samaritaner.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.