Debatt

Dagens kortinnlegg | onsdag 20. desember

  • Debattredaksjonen
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dagens kortinnlegg tar for seg EU og brexit, bemanningsbransjen, villrein på Hardangervidda, graviditet og rus, samt arbeid med en ny flyktningepolitikk.

Britene og skilsmisseregningen

Paal Frisvold må slutte å forveksle uenighet med uvitenhet (Kort sagt, 14. desember). Jeg har selvsagt ingen innsigelser mot Frisvolds liste over alle gode formål EUs langtidsbudsjett tilgodeser. Selvfølgelig må også britene regne med å dekke sin del av de utgifter EU påtok seg mens Storbritannia var medlem, selv om landet nå er på vei ut.

Men jeg har altså antydet at skilsmisseregningen britene har måttet akseptere, ikke bare er høy, men urimelig høy. (Signert-spalten, 7. desember). Det får Frisvold til mene at jeg ikke har satt meg inn i det jeg skriver om.
I virkeligheten er det en gjengs oppfatning blant kommentatorer at det er EU, og ikke Storbritannia, som har kommet best fra det økonomiske oppgjøret.
Paal Frisvold var i mange år leder av Europabevegelsen, og er en nidkjær og entusiastisk tilhenger av det europeiske unionsprosjektet. Jeg har en litt annen bakgrunn. Jeg var tilhenger av norsk EF-medlemskap i 1972, men EU-motstander i 1994. Jeg ville, om jeg hadde hatt stemmerett, sagt ja til fortsatt britisk EU-medlemskap ved folkeavstemningen i 2016, fordi jeg mener Storbritannia er bedre tjent med medlemskapet enn med utenforskapet, og i tillegg er et av de EU-land som heldigvis har tråkket på bremsen, når – for å si det med Charles de Gaulle – korgutter i Brussel har drukket av altervinen, og glemt at man må ha folkene med seg dersom EU-prosjektet skal bli vellykket.
Forskjellen mellom Frisvold og meg, er dessuten at jeg setter pris på det han representerer i den offentlige debatt – også når jeg er dypt uenig med ham.

Per Edgar Kokkvold, skribent


Feil av NHO å friskmelde bemanningsbransjen

NHO friskmelder bemanningsbransjen kort tid etter at Aftenposten avdekket at et av selskapene som 200 kommuner har benyttet; Orange Helse, har drevet med sosial dumping og utnytting av helsepersonell.
Det er skuffende at NHO-direktør Anne-Cecilie Kaltenborn lukker øynene for de negative konsekvensene bemanningsbransjen har for arbeidslivet.
I motsetning til NHO har flere kommuner og helseforetak forstått galskapen og sagt opp avtalene sine med Orange Helse. Fagforbundet er enig med NHO om at vi trenger flere ansatte i helse- og omsorgssektoren. Løsningen er bedre lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte, hele og faste stillinger, ikke mer innleie. Skal vi sikre fremtidig rekruttering og bemanning, må kommunene og andre arbeidsgivere verdsette helsepersonell og etablere egne løsninger, for eksempel ha faste ansatte i vikarpooler.
Fagforbundet er svært bekymret for utviklingen vi ser i bemanningsbransjen og som truer det organiserte arbeidslivet. Bemanningsbyråene må ut av kommunene. Vi trenger strengere reguleringer for å hindre arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og økonomisk kriminalitet.

Sissel M. Skoghaug, nestleder Fagforbundet


Fører fotturismen på Hardangervidda til dårleg villreinvelferd?

Harald H. Kvaalen påstår i eit innlegg i Aftenposten 13. desember at auken i talet på fotturistar som overnattar på DNT-hyttene på Vestvidda fører til at reinen ikkje nyttar sommarbeita i vest, men held seg i Vinje og Tinn.

I fleire år har Kvaalen hevda dette i ein serie avisartiklar, og det er særleg DNT-hytta Hellevassbu han vil ha fjerna.

Overnattingstalet på Hellevassbu har ikkje auka sidan hytta vart opna i 1970. I perioden 1970-2015 har det vore 1022 overnattingar per år, medan det for dei siste åra, 2010-2015, var gjennomsnittleg 971 overnattingar, med andre ord ingen auke i trafikken på strekninga Haukeliseter – Hellevassbu – Litlos turisthytte, og dermed ingen samanheng mellom reinens arealbruk og talet på fotturistar som nyttar DNT-hyttene på denne strekninga. Kvaalen hevdar at slaktevekta på reinkalvane berre er 13 kg. Dette talet står i kontrast til dei vektene som erfarne jegrar oppgjev frå årets jakt, der gjennomsnittsvekta på bukkekalvar har vore 18,4 kg.

Denne vekta tyder ikkje på spesielt dårleg villreinvelferd.

Reidar Borgstrøm, professor emeritus, Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, NMBU


Vi gambler ikke med nyfødtes helse

Jeg har gitt klar beskjed om at vi skal ha på plass ny retningslinje for behandling av rusavhengige gravide så fort som mulig. Det stemmer ikke at det vil ta to år og bli født 60 rusavhengige babyer fordi helsemyndighetene somler.

For kort tid tilbake fikk helsemyndighetene tydelige råd fra et utvalg som har sett på legemiddelassistert rehabilitering (LAR) for gravide rusavhengige. De var ikke til å misforstå: Retningslinjen bør endres. Det kan ikke utelukkes at metadon og buprenorfin er skadelig for fosteret. Flere alternativer og tilbud om nedtrapping bør gis. Etter at utvalget kom med sine råd, har både departementet jeg leder og direktoratet slått fast at ny LAR-retningslinje for gravide må på plass så raskt som mulig. Jeg har også bedt om at alle kvinner i legemiddelassistert rehabilitering skal få god informasjon, mulighet for nedtrapping på en sikker måte, og enkel tilgang på langtidsvirkende prevensjon.

Trine Eilertsen har rett i at den generelle retningslinjen for LAR-behandling vil være ferdig i 2019, men dette er altså ikke retningslinjen for behandling av gravide. Den skal være ferdig lenge før den tid.

Bent Høie, helseminister (H)


Individets beskyttelse må trumfe statens behov

Civita-medarbeiderne Torstein Ulserød og Haakon Riekeles redegjør i en kronikk 14. desember for sitt nye forslag til norsk flyktningpolitikk.

Våre politikere skal vedta stabile måltall for hvor mange asylsøkere og flyktninger Norge skal motta årlig – som styrende prinsipp. Vi trenger nytenkning, men dette bærer dessverre galt av sted. Utgangspunktet for flyktningretten – og politikken – forblir at personer med et velbegrunnet beskyttelsesbehov skal kunne søke tilflukt i andre land. Det er da vi andre skal stille opp. Dette forutsetter pr. definisjon internasjonalt samarbeid, slik innledningen til Flyktningkonvensjonen legger til grunn. Dette samarbeidet halter for tiden, med rekordhøye flyktningtall og sviktende internasjonal arbeidsdeling.
Uløste konflikter
Tallet på flyktninger som trygt kan reise hjem er det laveste på lenge, fordi vi ikke har løst konfliktene de flyktet fra. Da blir det flere som må sikres beskyttelse. Støtter vi forutsetningen om internasjonalt samarbeid, blir testen:

Er det enkelte lands politikk et eksempel også de andre landene med rimelighet kan følge? Kan internasjonal beskyttelse sikres ved at også andre land innfører prinsippet om et forutsigbart nasjonalt måltall for antall flyktninger?

Uganda har i 2017 tatt imot like mange flyktninger som hele Europa gjorde i 2015. Tyrkia huser fortsatt godt over 3 millioner flyktninger, samtidig som Europa betaler dem for å hindre at de når oss. Burde Uganda og Tyrkia også vedta måltall de kan styre etter? Hva med Hellas og Italia?

Fordelingsnøkler mellom europeiske land

Ingen land har i utgangspunktet et apparat og kapasitet til å ta imot mange flyktninger. I selve rapporten nevner Civita som eksempel at vi ikke burde tatt imot kvoteflyktninger da vi fikk mange asylsøkere i 2015. Hvem skulle beskyttet dem da?
I stedet for nasjonale måltall bør vi ha forpliktende fordelingsnøkler de europeiske landene imellom og fleksibilitet ved store kriser. Stabile nasjonale måltall hadde vært forutsigbart og praktisk å jobbe etter. Vi som jobber med flyktninger i felt, erfarer imidlertid at forutsigbarhet ikke gjelder. Det er vår evne til å ta internasjonalt ansvar når det uforutsette skjer, som avgjør om flyktninger får beskyttelse. Da vil ankomsttallene, i likhet med konfliktbildet, måtte variere fra år til år.

Pål Nesse, Seniorrådgiver i Flyktninghjelpen


Hva har du på salongbordet?

Kronikken 15. desember drøfter barn og guttebarn som ikke leser bøker og årsaker til at det er slik. Den tar ikke opp at barn som kommer fra hjem «møblert» med bøker, har fordeler.

Jeg påstår at hvis barnet skal bli en god «lesehest», må det leses for, fra ettårsalderen og til det kan lese selv!

Jeg har selv lest mye for mine barn og barnebarn. De elsket det og det var og er lett å utkonkurrere alle typer skjermer. Barns glede og nytte av å lese står og faller ikke med konkurransen med dataspill eller om «gammeldagse bøker».

I dag er et barnebarn en mann over 20 år og et annet en pike på 11 år. De spiller fortsatt dataspill, men de har alltid med seg en bok. Jeg tror at for mange foreldre sitter i sofaen med store og små skjermer, er online 24/7, og tror det er å være sosial.

Dagens Næringsliv har en spalte om hva du har på nattbordet. Jeg spør: Hva har du på salongbordet? Hvis barn ser at voksne leser bøker, forsterker det forståelsen av bokens betydning (også e-bokens) i eget liv. Mitt råd: Vil du ha store barn som kan lese, må du prioriterer å lese for dem, mens de er små.

Kristian Skjølaas, Oslo


Er ikke ekstremvold «særlige grunner»?

I 2005 felte Høyesterett en dom der de tolket datidens lovverk til at «lette klaps» i oppdragerøyemed var tillatt. Heldigvis reagerte politikerne. Loven ble endret, slik at det ikke lenger var noen tvil: vold mot barn, også «lette klaps», ble ettertrykkelig forbudt.

Etter den nylige høyesterettsavgjørelsen som pålegger «Jakobs» omsorgspersoner å sørge for at han en gang i året må møte dem som nesten drepte ham, bør politikerne se på lovteksten igjen. Er avgjørelsen i «Jakob-saken» etter lovgivers intensjon?
Høyesterett begrunner avgjørelsen blant annet med at det må «særlige grunner» til for å nekte foreldre samvær med barna sine, slik både Høyesteretts- og den Europeiske Menneskerettsdomstolens lange praksis slår fast. Og som dermed binder både Høyesterett selv, og lavere rettsinstanser.

Forhåpentlig tar politikerne igjen ansvar, nå som i 2005. For man ønsker vel ikke å signalisere til rettsapparatet og fylkesnemndene at nesten-drapet på 6 uker gamle «Jakob» og de psykiske følgende av det, ikke er nok som «særlige grunner»?

Ragnar Kværness, barnepsykolog


Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Migrantkrisen i Europa
  3. EU
  4. Storbritannia
  5. Bemanning
  6. Flyktninghjelpen
  7. Rehabilitering