Stoltenberg-utvalget gjør gutter til tapere | Elin Rødahl Lie
Er vi sikre på at det er elevene det er noe i veien med, og ikke våre forventninger til dem?
Hverken gutter eller jenter er tapere. Det er det vi som forteller dem at de er. Stoltenberg-utvalget gjør gutter til tapere, mens det virkelige problemet er et utilbørlig resultatpress – som vi alle taper på.
Forrige mandag lanserte Stoltenberg-utvalget sin innstilling. Ekspertutvalget for kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner har sett nærmere på det utvalgsleder omtaler som et stort samfunnsproblem: de mange guttene som ikke leverer i tråd med skolens forventninger, og som utvalget spår en fremtid som samfunnets tapere. Men hva er det som gjør disse elevene til tapere? Og er det dette som er det virkelige samfunnsproblemet?
Et stadig større spenn mellom idealer om likeverd og forventninger til enkeltindividene setter ikke bare skolen, men hele likhetsnasjonen på prøve.
Den tilsynelatende eneste løsning på problemet blir å sette inn tiltak (som utvalget tilbyr en smørbrødliste av) for å heve prestasjonene til dem som underpresterer. Men er vi sikre på at det er elevene det er noe i veien med, og ikke våre forventninger til dem?
OECD: Norge blant land med størst forskjeller mellom jenter og gutter i skolen
Jenters stressproblem
Hvis likhet og likestilling kun forstås i forhold til elevenes resultater, har vi et problem. Vi er i så fall vitne til en fundamental målforskyvning i skolen, der skolens formål om å fremme likhet og likeverd overskygges av det som kan måles. Slike målinger, som utvalget vil ha mer av, kan kanskje hjelpe oss å se hvem som faller fra det vi legger til grunn for målingen. Men det er også det de måler. Hvem og hva blir ikke sett i slike målinger? Og mer grunnleggende: Hva gjør det med skolehverdagen til våre barn at prestasjoner står så høyt i fokus?
At jentene gjør det bra er ikke et problem, hevder utvalget. Er fortellingen så enkel? Mestrer egentlig jentene bedre det økte prestasjonspresset enn guttene?
Siden nittitallet har det vært en klar økning i psykiske helseplager blant ungdom, særlig blant jentene. I flere nyere kartlegginger trekkes skolerelatert stress frem som en viktig faktor.
Sist ute er Ungdata 2018 hvor det kommer frem at hele 46 prosent av jentene mot 25 prosent av guttene opplever mye eller svært mye press for å gjøre det bra på skolen. Hele 16 prosent av jentene oppgir at de svært eller ganske ofte opplever så mye stress at det er vanskelig å takle det.
Om utgangspunktet er et ønske om å løfte guttene resultatmessig, vil vi da også at guttene skal bli mer stresset?
Aftenposten mener: Ja til mer kunnskap om skolen
Frigjøring og dårligere psykisk helse
Hvis det virkelig er likestilling utvalget med sitt arbeid ønsker å fremme, er det verdt å minne om at likestilling historisk har handlet om frihet og frigjøring. Frigjøring fra begrensende ideer og strukturer, ikke i kunnskapsøkonomiens, men i rettferdighetens navn. Men hvor frigjørende er suksess i skolen eller livet generelt når prisen er dårligere psykisk helse?
Skolen skal ikke være fri for utfordringer. Tvert imot. Skolen skal være et sted elevene utfordres til å få til noe nytt, hvor de lærer og utvikler seg. Men ikke alle utfordringer fremmer læring. Når ikke bare lærere, men også helsepersonell slår alarm om at undervisningen ved mange skoler skjer etter metoder som gir elevene betydelige belastninger på kropp og sjel, vitner dette om en kultur som hemmer – og ikke fremmer – elevens utvikling. At mange elever erfarer en skolehverdag som går på helsen løs, det er en virkelig samfunnsutfordring.
Aftenposten mener: Ja til mer kunnskap om skolen
Nye skiller og utenforskap
Paradoksalt nok har demokratiseringen av utdanning, det at flere har fått mulighet til å øke sin formelle kompetanse, ført med seg nye skiller og utenforskap fordi dette har medført høyere kvalifiseringskrav generelt. Hvor demokratisk er dette? Og hva sier egentlig skoleprestasjonene om elevenes evne til å leve et ansvarsfullt voksenliv, dersom de gis sjansen til det?
Skolen skal ikke bare kvalifisere elevene til fremtidig arbeidsliv. Den har også i oppdrag å fremme demokrati og likeverd, skape forståelse for menneskerettigheter og jobbe mot diskriminering.
Dette er grunnleggende fellesskapsverdier vedtatt i lovverk, og som vi som samfunn liker å tro at vi setter høyt. Men hvor overbevisende er et slikt budskap når det kombineres med dette prestasjonspresset?
Utpekingen av kjønnsforskjellen som avgjørende faktor for elevenes fremtidsmuligheter skaper ikke bare et forenklet bilde som bryter med den nyanserte kunnskapen som i dag er om kjønn. Det vitner også om en altfor snever forståelse av likestilling der det ikke tas høyde for at elevene har, og i et samfunnsperspektiv også bør ha, ulike preferanser og ønsker med sine liv.
