Debatt

Jeg er et donorbarn, en knøttliten minoritet som det ikke snakkes så høyt om | Anonym

  • Anonymt donorbarn

En mann eller kvinnes mulighet til å få barn skal aldri trumfe barnets muligheter til et best mulig liv. Akkurat dét må være utgangspunktet når man vedtar ny bioteknologilov, skriver innleggsforfatteren. Foto: Ilustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix

For noen donorbarn spiller det liten eller ingen rolle ikke å kjenne sin biologi. For andre kan livet bli et puslespill du sliter med å finne brikker til.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg følger debatten om bioteknologiloven med stor interesse. Den preges av progressive politikere, kanskje barnløse, som tilsynelatende vil lovfeste det meste som kan gjøre det lettere for folk å få egne barn. Barnas sak blir talt urovekkende lite.

Jeg tilhører en knøttliten minoritet i samfunnet. Det snakkes ikke så høyt om donorbarn, nettopp fordi vi er så få. Men også fordi mange av oss som vet vi er det, ikke snakker høyt om det av familiære hensyn.

  • Her kan du lese mer om arbeidet med endringer i bioteknologiloven.

Det alle donorbarn har til felles, er at vi er barn som var sterkt ønsket. Våre foreldre har ikke klart å få barn naturlig, med alle påkjennelsene det medfører, og har så gått gjennom opptil flere inseminasjoner for å få oss. Det vi ikke har til felles, er hvordan det oppleves å være donorbarn. For noen spiller det liten eller ingen rolle ikke å kjenne sin biologi. For andre kan livet bli et puslespill du sliter med å finne brikker til.

Uvissheten kan være sår

De fleste donorbarn vet ikke at de er det. Bioteknologinemnda regnet i 2013 med at det var et par-tre tusen av oss donorbarn, hvor igjen kun 25 prosent var klare over at de var det. Det er kanskje en lykkelig uvitenhet, en hvor du ikke bruker tid og krefter på det uvisse. For de av oss som vet det, kan uvissheten være sår.

Nå kom det heldigvis inn i bioteknologiloven i 2005, at sæddonorer ikke lenger kunne anonymiseres. Det var en viktig lovendring som ivaretok barnet beste, som igjen må være det absolutt viktigste når liv skal skapes. De av oss som ble til før det, kommer mest sannsynlig aldri til å finne ut hvem vår biologiske far er.

Vi vet for lite om senskader

Vi er akkurat som alle andre. Vi mangler bare litt biologi. Det er på langt nær verdens verste skjebne, men det kan være tungt ikke å vite. Det ikke å kjenne til biologien sin eller vite hvordan du skal forholde deg til den, er problemstillinger barn som blir til ved spermdonasjon, surrogati eller eggdonasjon kan komme til å slite med i livet.

Vi vet dessverre for lite om eventuelle senskader et «mangfoldig biologisk opphav» kan medføre. En mann eller kvinnes mulighet til å få barn skal aldri trumfe barnets muligheter til et best mulig liv. Akkurat dét må være utgangspunktet når man vedtar ny bioteknologilov.

Til slutt vil jeg komme med en melding til donorbarn og spermdonorer som kanskje leser dette: Donorbarn Norge er en gruppe på Facebook som samler donorbarn rundt om i Norge og som diskuterer egne erfaringer og aktuelle temaer. Anonyme donorer som vil dele erfaringer og kanskje gi et ansikt til ens biologi, er mer enn ønsket.

Aftenposten kjenner artikkelforfatterens identitet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Donorbarn
  2. Eggdonasjon
  3. Bioteknologi

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hvorfor sa Bioteknologirådet ja til at en enslig mor kan bli forelder?

  2. DEBATT

    Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget

  3. DEBATT

    Først får du et utviklingshemmet barn, så begynner kampen

  4. SID

    Den nye bioteknologiloven trosser hensynet til barnets beste

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 24. mai

  6. DEBATT

    Det er lett å tykkja synd i dei barnlause. Men kva med barnet?