Debatt

Organdonorer tar samfunnsansvar

  • Nils A. Raknerud

En organdonors innstilling til andre mennesker eller felles ansvarsfølelse er på mange måter en del av samfunnslimet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Velferden skal være et felles ansvar!» Det skulle være en moderat parole i vårt sosialdemokrati.

Holdninger ligger ikke bare bak valg av stemmeseddel, men også for eksempel organdonasjon, som er mitt anliggende her.

Redder liv.

Organdonasjon er i økende grad viktig for å redde liv. Mange venter lenge på en transplantasjon, enkelte dør i påvente av et organ. Her til lands må man sørge for at pårørende kjenner til at man er villig til å stille sine organer til rådighet, eventuelt bruke donorkort. I andre land (Belgia, Østerrike, Danmark, Spania, Frankrike m.fl.) er ordningen speilvendt: Stille samtykke betyr at avdøde antas ikke ville ha motsatt seg donasjon. Det må man i så fall reservere seg mot via pårørende eller på annen måte. En slik ordning gir naturlig nok flere organer til disposisjon for helsevesenet.

For mange etterlatte vil det vel også være en lettelse å bli spart for å ta stilling til spørsmålet rett etter at man har mistet en kjær og nær. Stiftelsen Organdonasjon arbeider for å bedre tilgangen på organer for transplantasjoner. Likevel går stiftelsens leder Hege Lundin Kuhle offentlig ut mot stille samtykke, blant annet på hjemmesidene. Det er oppsiktsvekkende.

Fellesskapet.

Når debatten reises, kommer de merkeligste standpunkter frem. Det snakkes om å stjele organer, noen sammenligner det med likskjending, mens andre igjen beklager seg over at staten tar kroppen din. Som om ikke nettopp staten, på vegne av samfunnsfellesskapet, bør bidra til kroppens ve og vel.

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hva slags kvasireligiøs holdning som ligger bak dette å skulle ta med seg kroppens organer, som for andre kan redde livet, ned i graven eller til kremasjon. Det ligner Jehovas vitners prinsipielle holdning mot å ta imot blod. Hjerte, lunger, lever, nyre og bukspyttkjertel har jeg ikke bruk for den dagen jeg dør.

Haster.

For mitt vedkommende er den dagen utsatt adskillige år, da jeg selv har mottatt et organ. Det kommer fra en person jeg aldri vil møte, men som jeg føler en slags takknemlighet overfor. Hennes eller hans holdning, innstilling til andre mennesker eller felles ansvarsfølelse er på mange måter en del av samfunnslimet. Likevel viser uoffisielle meningsmålinger at befolkningen deler seg nærmest på midten når denne debatten kommer opp. Mange inntar da et ikkestandpunkt og sier at man må gå forsiktig og langsomt frem i debatten. Men for noen haster det faktisk.

Les mer om

  1. Debatt