Debatt

Kampen om kunnskapen | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Statsminister Erna Solberg er allerede 14 dager inn i sin valgkamp. Knut Olav Åmås spår at buzzordet «kunnskapsbasert politikk» vil bli hyppig brukt i ukene frem mot valget. I starten av juli besøkte statsminster Solberg teknologibyen Kongsberg hvor kunnskap står høyt på dagsorden. Sammen to senterpartipolitikere, byens ordfører Kari Anne Sand og Trygve Slagsvold Vedum, svingte hun også muntre, lilla valgkampballonger da de i fellesskap åpnet Kongsberg jazzfestival. Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

«Her trengs det mer forskning» vil vi få høre fra politikere i valgkampen. Det er ikke alltid et godt svar.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er slående i hvor høy grad ideologisk og politisk strid for tiden også er en kamp om kunnskap. Fakta er politisk følsomme og lettantennelige, og kampen for å etablere fakta er i seg selv blitt en ideologisk eller økonomisk maktkamp.

Dette vet forskere som arbeider på de politisk mest følsomme feltene ganske mye om, for eksempel når det gjelder klima, rovdyr, oppdrettsnæring, integrering, innvandring og islam. Uansett hva forskningen deres viser, blir de forsøkt plassert i en leir og anklaget for å være aktivister for en side. Det skjer hver dag.

Kunnskapsbasert politikk

Samtidig er «kunnskapsbasert politikk» blitt et et formidabelt buzzword. Det vil vi få høre mye om utover i stortingsvalgkampen. Men hva er egentlig alternativet i et komplekst og ugjennomsiktig samfunn som vårt? Begrepet blir lett en glatt floskel. I praksis er imidlertid ikke kunnskapsbasert politikk noe uproblematisk og enkelt.

Civita-leder Kristin Clemet sier det slik: «Forskning kan være dårlig. Funnene kan være usikre. Forskningsresultater er ofte motstridende, og forskningen ser bare stykkevis og delt. Også politikere, som tolker og bruker forskningen, kan forstyrre. De misforstår, og de misforstår med vilje. De plukker ut den forskningen som passer best, og de overser forskning som ikke passer.» (Morgenbladet 16.9.16)

Her er tre enkle refleksjoner jeg har gjort meg om den rollen kunnskap spiller i samfunnsdebatten:

1. «Manglende kunnskap» blir en unnskyldning for ikke å handle.

Vi kjenner igjen standardformuleringen som ledere i politikk, forvaltning, næringsliv og organisasjoner så ofte bruker: «Her trengs det mer forskning.» Og: «Vi trenger mer kunnskap om dette.»

I mange tilfeller er det nok ikke mer kunnskap som trengs, men bare vilje og besluttsomhet til å treffe tiltak og sette i gang handlingsprosesser med all den kunnskapen vi faktisk har.

Det koster penger og krever prioriteringer. Da er det enklere å bruke den angivelige mangelen på kunnskap som unnskyldning for ikke å foreta seg noe ennå.

Å trenere og utsette ved å sette i gang en ekspertutredning, starte et forskningsprosjekt eller få skrevet en NOU blir da ofte løsningen. Eller rett og slett å sette ned en ikke altfor hurtigarbeidende komité. Som den danske forfatteren Vilhelm Bergsøe (1835-1911) skriver:

En dag da Satan fikk i sinn,

at intet måtte skje,

da satte han i verden inn

den første komité

2. Ofte er ikke kunnskap tilstrekkelig.

Den greske filosofen Sokrates mente at rett innsikt fører til rett handling. Dette synet står fortsatt sterkt, men det stemmer ikke så godt i den virkelige verden i 2017. Korrekt kunnskap fører slett ikke eller nødvendigvis til «rette» handlinger.

Holdninger og følelser påvirker ofte beslutningene våre minst like mye som fakta og kunnskap, og de er ikke uten videre enkle å forandre.

Ny kunnskap og endret innsikt er ofte ikke nok til å endre overbevisningene og verdistandpunktene våre. Se for eksempel på diskusjonene om kjønn, kjønnsroller og likekjønnskjærlighet.

Alt som har med kjønn å gjøre er omgitt av ytterst seige strukturer som er dypt nedsenket i verdiorienteringer, og som derfor tar lang tid å endre - helt uavhengig av kunnskapsnivået.

Vi spiser og drikker som vi gjør selv om vi vet at det ikke nødvendigvis er sunt, og samfunnsdebattene om rasisme, islamhat, innvandring, integrering, vaksiner og klima og miljø er også preget av sterke posisjoner som fornekter og undertrykker ganske sikker kunnskap.

Les også

Bjørn Stærk: Vitsingen om MDG er et forsøk på å løpe fra klimaangsten

På disse følsomme feltene er selve striden om hva som er fakta, ofte mye av kjernen i debattene. Det er vanskelig å tenke seg kunnskap som kan få innbitte rasister og islamhatere til å endre sine meninger. Da har jeg mer tro på virkningene som positive personlige erfaringer kan ha.

Dessuten er de fleste av oss slik mentalt innstilt at vi leter etter - og liker å finne - bekreftelser.

Vi hopper lett på det som underbygger noe vi allerede tror eller vet, og stritter ofte imot kunnskap som utfordrer etablerte fakta i vår virkelighetsforståelse.

Det preger samfunnsdebatten daglig, og ikke bare i sosiale medier.

3. Kunnskap er mer enn forskning.

Forskningsbasert kunnskap er et moderne samfunn mest prestisjefylte og konsekvensrike kunnskapsform. Men det er samtidig bare én form for kunnskap.

Den kunnskapen som kommer ved læring gjennom erfaring blir ofte undervurdert og oversett: praktisk kunnskap, taus kunnskap, ferdighetskunnskap.

Det samme gjelder egne erfaringer og systematiske observasjoner som kilde til innsikt og kunnskap. I samfunnsdebatten blir de lett avskrevet som «anekdoter». Det er en utbredt hersketeknikk når noen ikke er enige i eller misliker innsiktene.

Les også

Alternative fakta er bare et alternativt begrep for falskneri

En kronikk eller kommentar med personlige fortellinger og konkrete, systematiske observasjoner om et samfunnsproblem blir fort stemplet som «ikke representativ», og det blir ropt på forskningen og statistikken. Den erfaringen gjorde jeg da jeg, før det ble store temaer, skrev om antisemittisme i muslimske miljøer i Norge, og om den spesielt vanskelige situasjonen for homofile muslimer.

Individuelle historier er hva de er - og veldig godt egnet til å skape ordskifte om følsomme temaer.

Når det først er kommet én fortelling, kommer det gjerne flere som utfyller og nyanserer bildet.

Observasjoner og erfaringer

Den manglende respekten for systematiske observasjoner og egenerfaringer som faktisk er og gir kunnskap, ser vi i helsevesenet. En person jeg kjenner til, med slitsomme kroniske plager, opplever stadig på sykehus at hans egne observasjoner og lange, tunge erfaring bare tidvis blir tatt på alvor og lyttet skikkelig til - og brukt i oppfølgingen og behandlingen. Resultatet blir overmedisinering og feilmedisinering.

Vitenskapen er under angrep fra så mange hold. Den trenger seriøst og kritisk forsvar nå. Men vi styrker den ikke ved å gjøre den til den enerådende formen for kunnskap.

Snarere tvert imot.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Samfunnsdebatt
  3. Politikk
  4. Debatt

Flere artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Historier fra livet kan ha sin pris. Men de gir oss så mye mer.

  2. KULTUR
    Publisert:

    Knut Olav Åmås: Deler av offentligheten er blitt en slagmark. Jeg er redd vi bare har sett begynnelsen.

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Vi trenger færre overspente debatter om innvandring, integrering og islam

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Knut Olav Åmås: Forandring krever forskning og fakta

  5. DEBATT
    Publisert:

    Falske nyheter bekjempes ikke med mer fakta | Merete Nilsson

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Museene som ikke tør å være modige