Debatt

Jeg klamrer meg til et stjålet WiFi. Det er krig der ute. Noen må fortelle verden hva som skjer | Kristina Quintano

  • Kristina Quintano

Vi trekker klissvåte sko av såre, ømme føtter, vi setter på sokker strikket av dere og trer brødposer over sokkene og stapper føttene ned i de våte skoene igjen, skriver Kristina Quintano. Bildet er fra campen hun er på i Hellas. Foto: Amanda Sofie Tunsberg

Kjære Sylvi Listhaug. Stå med meg på stranden en dag, hold hånden til en gravid kvinne, ta armene rundt en gråtende gutt og tre sokker på en gammel kvinne.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kjære Sylvi

I dette øyeblikk foregår det en redningsaksjon uten like.

På stranden foran meg står det over 20 frivillige som med raske effektive hender løfter menneskekropper, bagger og skjebner mellom seg som om de var sandsekker.

Det går fort, dette kan vi, det går automatikk i det vi gjør, vi har gjort det før, hver dag i månedsvis har det stått noen her og gjort det samme, og vi dekker bare en bitteliten del av området der båtene kommer inn fra Tyrkia til den greske øya Lesvos.

Det er mange frivillige, og allikevel alt, alt for få.

Det er på samme tid både godt, trygt og ubeskrivelig vanskelig.

Tar på de våte skoene igjen

Vi vet hva vi gjør, men det er ikke lett å tenke på at bevegelser man aldri før har forestilt seg at man skal gjøre, nå er fullstendig automatiske.

Kristina Quintano (t.v) hjelper en gravid kvinne i syvende måned med småbarn. Foto: Privat

Vi løfter under armene, vi bytter automatisk plass, jeg er lav, jeg står alltid ved hodet om noen må bæres, barna skal aldri, og vi mener aldri skilles fra foreldrene, i kaoset der båtene kommer i land er det en eneste regel som er ubrytelig; får du et barn i armene så blir du stående stille med barnet vendt mot båten frem til en mor eller far kommer og vedkjenner seg det. Det er verst når det ikke kommer noen forelder.

Nei, det er verst når det kommer foreldre uten barna sine.

Det er verst når det ikke kommer noen forelder. Nei, det er verst når det kommer foreldre uten barna sine.

I dag har det vært så uendelig mange båter som er ment på max 15 personer, som rommer opp til 80 personer.

Ikledd klissvåte vinterklær og med falske redningsvester som er fylt av avispapir, er de sjanseløse i det kalde vannet. Men det de flykter fra er mye verre enn et blikkstille iskaldt hav.

En liten familie fra Pakistan er blitt enda mindre på veien, de to små brødrene er igjen, tre søstre får ingen grav.

Taliban bombet skolen deres midt i en undervisningstime, å være lærer akkurat nå føles uvirkelig.

Vi trekker klissvåte sko av såre, ømme føtter, vi setter på sokker strikket av dere og trer brødposer over sokkene og stapper føttene ned i de våte skoene igjen.

Vi har ikke sko til noen i dag og er snart tom for sokker.

Vi må fortelle verden om dette

De vi tørker har i snitt gått i 27 dager sammenhengende, og det er iskaldt ute om natten nå.

De har stort sett ikke, som vi tror, noen båtstyrer som kjører dem over hit.

Den sterkeste i båten blir opplært på minutter til å styre, og båten må de sette sammen selv.

Den første båten i morges hadde brukt to dager på å blåse opp og feste ribben. De aner ikke hvor de skal, og når vi veiver med armene og roper velkommen til dem, er det mange som tror vi forsøker å få dem ut på havet igjen.

Jeg sitter ved vannkanten og klamrer meg fast til et stjålet WiFi-nett.

Vi er mange nok på stranden i min vaktsone akkurat nå ved vaktbytte til at de andre vil at jeg trekker meg tilbake og formidler.

For det er en krig der ute, og noen må fortelle verden om dette.

Det er en krig der ute, og noen må fortelle verden om dette.

Dette er situasjonen: Vi befinner oss på Lesvos, utenfor byen Molivos, i nærheten av den lille fiskelandsbyen Skala.

Dette er i turistbøkene utmerket som et av de vakreste småstedene på øya, de brostensbelagte gatene er om sommeren postkortvakre og fylt av dagturister, fiskere og kunstnere.

I dag er de fylt av Lifeguards, medics og frivillige. Stemningen er rolig.

Alle som er her har samme mål. Vi er her for å få de som kommer sjøveien trygt i land, og på tvers av nasjonalitet, bakgrunn og erfaring jobber vi side ved side ved hjelp av tegn, smil og intuisjon.

Vi gjør noe ulovlig

Stranden vi dekker er en klippeside på et par mil. Rett ut fra oss ligger Tyrkia, så nære at vi kan se at de lesser opp båtene, men allikevel så uendelig langt unna for en båt med 80 mennesker uten redningsvester, uten svømmekunnskaper og som er totalt utmattet.

I dag har det vært svært hektisk, det er rolig sjø, relativt varmt i solen og de som arrangerer båtsmuglingen vil ha så mange som mulig over før stormene kommer utover vinteren, men havet er kaldt, og hver dag er det noen som aldri klarer ferden.

Kristina Quintano på Lesvos sammen med 19 år gamle Aous, som har flyktet alene fra Damascus. Han er juss-student og snakker flytende engelsk, men i natt må han sove ute i minusgrader. Han har godkjent publisering av bildet.

Vi er omringet av et politisk spill det ikke er mulig å fatte.Teknisk sett er vi en del av menneskesmuglingen, det vi gjør er ulovlig, vi bidrar til at liv reddes, gresk politi ser gjennom fingrene, men vi kan arresteres når som helst.

På tyrkisk side står lutfattige mennesker som ofte blir truet på livet om de ikke er med i den organiserte driften av flyktningene, tyrkere som selv er utsatt for grusomme overgrep.

I båtene sitter mennesker fra hvert tenkelige land i krig. I samme båt sitter pakistanere, afghanere, syriere, kurdere. Det er en hel verden i hver båt.

I samme båt sitter pakistanere, afghanere, syriere, kurdere. Det er en hel verden i hver båt.

Når vi tar dem imot aner vi ikke hvor mange de er, hvilket språk de snakker, eller hvem de er.

Men med smil, klemmer, vann, tårer og blikk klarer vi å ønske dem velkommen, fortelle dem at de er trygge en liten stund.

Noen av flyktningene er godt informert om faren ved reisen, de vet hvor de er og hvor de skal. Noen er totalt desorientert, har ikke mer igjen å gå på, vet ikke om de er i trygghet eller om vi skal drepe dem, vet ikke at de er på en øy, vet ikke om dem de selv elsker lenger finnes.

I dag har det kommet mange fra Syria og Pakistan. Fantastiske smilende mennesker som snakker flytende engelsk, som gråter av lettelse, som låner mobilene våre og ringer sine mødre, fedre og barn og sier at de har overlevd.

Felles for dem alle er at de forteller at vi er de første vennlige menneskene de har møtt i løpet av hele flukten.

Snart vil de lure på om de er i helvete

En kunstner fra Damascus slapp ikke taket i meg mens han gråt av glede og sa at han ikke hadde følt seg som et menneske på over to måneder, at alle de har møtt på sin vei har sparket etter dem, kastet stein og ropt at de håper de drukner på ferden, han forteller at han nærmest håpet han ikke skulle klare reisen videre, han var ikke mer igjen inni seg.

En kvinne med sønnen sin etter å nylig ha ankommet Lesvos. Foto: Ylva Thorsdottir Planman

I kveld skal vi møtes i Transitcampen Moria, en time herfra. Der han og tusenvis av andre flyktninger skal vente på papirer, vi skal drikke kaffe og skravle — slik man gjør rundt et bål.For vi må tenne bål, de vet det ikke ennå, men disse våte flyktningene skal nå sove utendørs i minusgrader i to døgn før de kan registreres og har lov til å forlate øya.

De vet det ikke ennå, men disse våte flyktningene skal nå sove utendørs i minusgrader i to døgn

Inne i Camp Moria, et gammelt nedlagt fengsel drevet av gresk politi, skal disse menneskene sove utenfor piggtrådgjerder, under stjernene og skjelvende lure på om de har kommet til helvete.

Vi vet det, vi er der hver kveld.

Det sitter tusenvis av mennesker i denne campen, om de forlater den er de sjanseløse. De må registreres i Europa før de får ta fergen over til Athen.

De skjønner ikke om de er arrestert eller frie, men vi forklarer rolig at de er i trygghet og at ingen her vil skade dem, men vi vet at vi ikke snakker helt sant.

Det er et salig kaos i en leir med tusenvis av iskalde mennesker, hundrevis av ulike familier og et språksammensurium uten like.

Det er ikke i nærheten av nok mat til å dele ut til alle, og de er totalt overlatt til oss frivillige og våre midler.

Tusen sokker, tusen kopper kaffe, tusen pledd - er ingenting! Vi har tatt imot over 800 mennesker før frokost, det kommer nye hele døgnet.

Vi ser ikke de store organisasjonene

Det finnes ingen rett og feil i denne situasjonen, ingen annen enn at det eneste vi som er her kan gjøre er å fortelle, vise, beskrive.

Med fare for å tråkke de store fantastiske hjelpeorganisasjonene i verden på tærne, så skal jeg allikevel beskrive det vi ser.

Vi ser dem nemlig ikke.

Hele frontlinjen av flyktningkrisen er fylt til randen av frivillige, unge mennesker, de fleste mellom 19-25 år, som har forlatt det trygge hjemmet, sagt fra seg skoleplasser, jobber og familie, for å står her på stranden, for å bygge opp en slags tilværelse, for å gjøre det de voksne ikke gjør.

Barn uten foreldre, vent her, står det på skiltet. Foto: Kristina Quintano

Jeg skal ikke gå inn på det politiske aspektet, jeg kan ikke nok om det ennå, det er heller ikke på noen måte intensjonen å undervurdere de organisasjonene jeg selv har sett opp til hele mitt liv og som jeg har drømt om å jobbe for.Men det fjerner ikke det faktum at her er fullt av tomme telt med klistremerker fra UNHCR, «The UN Refugee Agency», med låste dører og fraværende folk.

Det forandrer ikke det faktum at IRC «International Rescue Committee» sitter med åtte nyinnkjøpte store varebiler til å frakte mennesker i, men at de ikke er i bruk, og at vi selv har leid to biler med plass til 14 personer som har gått i skytteltrafikk i ti dager.

Det forandrer ikke det faktum at hver eneste frivillige her har betalt tusenvis av kroner for å betale en flyreise midt i julerushet, full pris på hotell og at halvparten av de unge ikke lenger har penger til mat.

De er en hel gjeng som ønsker å bli igjen, men vi har ikke lenger midler.

Jeg skal ikke påstå at de ikke er her, de store organisasjonene, men vi ser dem ikke, jeg ser dem ikke.

Jeg skal ikke påstå at de ikke er her, de store organisasjonene, men vi ser dem ikke, jeg ser dem ikke.

Vi står sammen med Leger Uten Grenser og Røde Kors, utover det er det ikke så mye som et velkjent verdenssymbol å se!

Gjør et hav av forskjell

Jeg har lenge lurt på om jeg skal bli igjen, men jeg har gitt klassen min hjemme et løfte, jeg kommer tilbake før skolestart, og den viktigste jobben da er å ta meg av dem og formidle dette.

Nye innsamlinger må i gang, nye bøker må lages, så vi har penger til å reise tilbake.

Ikke en krone er tatt ut av det lille forlaget jeg driver til annet en rene trykk-kostnader.

Frivillige på Lesvos vinker til en av båtene som kommer fa Tyrkia. Foto: Kristina Quintano.

Det er vanskelig å være en voksen kvinne som ber venner om penger til å hjelpe oss her. Men jeg kan, jeg er den eldste på laget, verden er avhengig av ungdom jeg aldri har sett maken til. Jeg kan snakke for dem og hjelpe dem.

Når jeg kommer hjem om noen dager, er Quintano Forlag gjort om til et NGO — Non Govermental Organization.

Vi har ikke råd til å la liv gå tapt i administrasjonen. Pengene må rett ned hit, i hånden på de som er her.

Pengene må rett ned hit, i hånden på de som er her.

Om du vil hjelpe noen denne julen, dette året, denne krigen, så gi det til en frivillig, en du stoler på at skal hit og er her.

Samtidig så kan man ikke, og skal ikke, slutte å gi til de store.

Det er en endeløs rekke av gode store organisasjoner, og et helt liv har jeg drømt om å være en del av dem, men de er ikke her, det er det vi som er.

Hånd i hånd med Ali, Omar, Mohammad, Zaid, William, Trine, Chris, Are, Kurt, Martine, Reeza - vi er en verden her på stranden på Lesvos og sammen kan vi gjøre et hav av forskjell.

Vi kan dele rom, Sylvi

Kjære Sylvi, om du virkelig vil hjelpe dem der de er, så hjelp oss å hjelpe.

Når jeg søker om midler til å gjøre en forskjell, bli med på reisen.

Ikke uttal deg om ting du ikke har sett, ikke vær så redd for å miste ansikt, stå med meg på stranden en dag, bare en dag, hold hånden til en gravid kvinne, kjenn at det er liv i magen, ta armene rundt en gråtende gutt og tre sokker på en gammel kvinne.

Om du ikke vil se dem igjen i Norge, så vær dannet nok til å fortelle dem det selv, for vi føler oss som budbringeren fra helvete på dine vegne når vi er målløse hver gang de gråtende spør oss hvor de skal reise videre.

Kjære Sylvi, jeg ønsker deg en varm og god jul og et nyttår med trygghet, familie og venner.

Men din jobb er ikke viktigere enn min, og du har tre dager å avse på Lesvos i januar.

Vi kan dele rom, det kan jeg tåle, for hvis de må tie vil jeg tale - jeg skal fortelle deg hva jeg har sett, så er du bittelitt forberedt når vi setter oss i varebilen og frakter klissvåte flyktninger til camper som ikke fungerer.


Gitarist i Sambandet, Skjalg Mikalsen Raaen:

Les også

Kjære alle som har bredt nedslagsfelt på «fjesboka»: La ikke lenger de som vil flyktningene vondt få tale uten motstand

Frivillig ved Røde Kors Elsa Nordviste:

Les også

Gutten la seg til rette i armene mine, mens tårene trillet lydløst nedover kinnet hans. Jeg lurer på hvor han er nå

Denne teksten av Mina Gjerde (20) er blitt mye diskutert:

Les også

For hver innbygger kommer 17 flyktninger. Det er et overgrep mot oss i Bolkesjø

Høyres Michael Tetzschner:

Les også

For å få en realistisk debatt om flyktningene, må vi vite hva Stortinget faktisk kan bestemme selv. Her er ti punkter

Har du lest denne av Erna Solberg?

Les også

Slik skal Regjeringen få kontroll med flyktningstrømmen

Espen Ottosen i Norsk Misjonssamband:

Les også

Det er skummelt hvis nye nordmenn blir en ny underklasse

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Debatt
  2. Flyktninger
  3. Migrantkrisen i Europa
  4. Hellas

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Det ulmer både i og utenfor flyktningleirene, krisen oppleves som høyst reell | Haaland og Wallevik

  2. POLITIKK

    Ropstad vinker medisinsk kriseteam av gårde til Hellas

  3. DEBATT

    Kjære Jan Egeland, hva er et måltid?

  4. KRONIKK

    Slanger, sykdom og vold. Her bor Europas glemte barn.

  5. DEBATT

    Akkurat nå, i Hellas og Italia, finnes 10.000 grunner til at Norge bør ta større ansvar for flyktninger | John Peder Egenæs

  6. VERDEN

    Store branner i Moria-leiren