Debatt

Kort sagt, mandag 7. desember

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Parisavtalen, hjemmefronten og KNM Helge Ingstad. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nei, jeg tar ikke feil om Parisavtalen

Tidligere ambassadør Morten Wetland deler i sin replikk noen personlige erfaringer fra klimaforhandlingene i FN. Selv har jeg deltatt i disse forhandlingene gjennom mange år og kan kjenne meg igjen i hans beskrivelser. Men det endrer nok ingenting i Parisavtalens rettslige status, som jeg beskrev i mitt debattinnlegg 24. november.

Parisavtalen er en bindende, folkerettslig traktat. Wetlands synsing om at ordet «avtale» tyder på en politisk tekst uten håndfaste rettslige forpliktelser, er juridisk uholdbar. Det er innholdet, ikke den formelle betegnelsen, som avgjør en avtales folkerettslige virkninger. Ikke engang Donald Trump satte spørsmålstegn ved akkurat dette.

Et like uholdbart argument mot at Parisavtalen er bindende, er at USA ble part i avtalen gjennom en presidentordre. Stater kan bekrefte sitt samtykke til å bli rettslig bundet av en folkerettslig avtale gjennom for eksempel ratifikasjon, godkjennelse eller tilslutning. Norge bestemte seg for ratifikasjon med Stortingets samtykke. USA bestemte seg for godkjennelse gjennom en ordre fra daværende president Barack Obama. Den rettslige bindingsvirkningen er den samme.

Wetland mener at kun internasjonale avtaler med få medlemsland er noe man bør bry seg om. Mener han virkelig at globale avtaler er uforpliktende? Dette er feil og farlig – påstanden undergraver ikke bare Parisavtalen, men også FN-pakten og de fleste internasjonale menneskerettighetstraktater med nesten universell oppslutning.

At «avtalen er for løs til at den er brysom», er også langt fra Norges syn. Da Stortinget ga sitt samtykke til ratifikasjonen av Parisavtalen, var det med den forståelsen at «folkerettslig representerer avtalen et solid rammeverk for fremtidig global klimainnsats».

Parisavtalen har pr. i dag hele 185 parter fordi den anses som viktig, rettferdig og effektiv. For klimaets og verdens skyld er det avgjørende at avtalen tas på alvor, og at dens rettslige betydning respekteres.

Christina Voigt, professor, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo


Hva visste hjemmefronten?

I boken skrevet av historiker Hans Olaf Brevig om Theodor Steltzer står det som følger:

«Aksjonen mot Jødene

I mars 1942 fikk Stoltzer et vink av Moltke om at de norske jødene skulle arresteres. Wanseekonferansen den 20. januar 1942 bestemte at den «endelige løsning» av jødespørsmålet skulle løses ved utryddelse av Europas jøder.

Moltke som sto i stadig kontakt med Steltzer, kunne i september 1942 fortelle at en aksjon ville komme. Moltke kunne ikke gi sine venner eksakte opplysninger når arrestasjonene skulle finne sted, bare at de ville skje. Moltke brukte faktisk begrepet «utrydde» i samtalen med Brodersen.»

Dette er ikke noe ny viten. Marte Michelet tar dette i sin bok Hva visste Hjemmefronten? i det hun viser til et intervju med Arvid Brodersen, som skal ha forklart seg med at Helmuth James von Moltke var av pessimistisk natur.

Dette burde fått de røde lampene til å lyse i hjemmefronten. Det gjorde det ikke.

Dermed er det betimelig å stille kritiske spørsmål til sentrale personer i hjemmefronten. Hva slags motiver lå bak denne sendrektighet eller mangel på handling? Så langt jeg vet, har ikke hjemmefronten tatt opp en selvransakelse om dette. Hadde de gjort det, ville det muligens ikke vært noe grunnlag for boken til Michelet.

Leif Arne Mendelsohn, Oslo


Alle tapte da vi mistet KNM Helge Ingstad

Olav T. Laake og Emil Aall Dahle har rett i at det ikke er noen vinnere i saken om KNM Helge Ingstad (Aftenposten 3. desember).

Alle tapte da vi mistet fregatten. Men det ville vært uforsvarlig av oss ikke å forsøke å finne ut hva som skjedde og avklare ansvarsforhold. For vår del er det flere sider av saken som vi trenger å få opplyst.
Forsvaret forvalter store verdier på vegne av samfunnet. Da ulykken skjedde, var det helt avgjørende å sikre at statens økonomiske interesser ble ivaretatt på en forsvarlig måte.

Forsvaret har gjennom hele prosessen vært svært åpne på alle feil og mangler identifisert på Sjøforsvarets side. Det betyr imidlertid ikke at Sjøforsvaret er den eneste aktøren som kunne og burde gjort ting annerledes.

Saken mellom tankskipets greske rederi og staten er berammet av Bergen tingrett i mars 2021. Denne saken vil avklare partenes skyld i selve kollisjonen. At Laake og Dahle synes å ha forhåndskonkludert på dette spørsmålet, får stå for deres regning.

Staten ved Forsvarsdepartementet har videre tatt ut søksmål mot DNV GL for å sikre at rettslige posisjoner ikke går tapt før alle pågående undersøkelser er ferdigstilt.
Laake og Dahle fremstiller det som «å skyve 15 milliarder frem og tilbake». Jeg tror de fleste som har kjennskap til aktørene i dette, forstår at det ikke er uvesentlig hvem som eventuelt må betale for feil når noe er gått galt. Det er heller ikke riktig at én del av staten betaler til en annen del av staten.

Selvsagt må vi forsøke å få erstattet det vi har tapt, hvis aktører utenfor staten er helt eller delvis ansvarlige. Noe annet ville vært uforsvarlig. Fregattene er bygd med våre felles midler som ble gitt oss via statsbudsjettet. Det ansvaret tar vi alvorlig.

Frank Bakke-Jensen, forsvarsminister (H)


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Parisavtalen
  2. Andre verdenskrig
  3. KNM Helge Ingstad