Til Erna, Bent, Bjørn, Espen, Camilla, Line, Raymond og andre der ute i styre og stell: Kudos!
Vi bør nå, uansett politisk ståsted, uttrykke takknemlighet for valgene som er blitt tatt.
I dag er det 12. mars, og det er ett år siden forutsigbarheten forsvant. Nøyaktig ett år senere har jeg, som helsepersonell, fått min andre vaksinedose. Med stikk nummer to i armen er jeg ikke bare fullvaksinert, jeg får muligheten til å kunne legge planer.
Dette vil også stadig flere av oss oppleve utover våren. Før sommerferien tror jeg at de aller fleste voksne kan planlegge fremtiden. Gled dere!
Uro, engstelse og omsorg
Et vanskelig år er altså gått inn i historiebøkene. Et år som har gjort oss bevisst vår egen dødelighet, sykelighet og åpenbare behov for flokken, for fellesskap.
Selv om jeg er lege, har jeg, på tross av kunnskap og erfaring, opplevd både uro og engstelse.
Jeg har både vært fast i troen på at dette sikkert er over på noen uker og kjent på frykten for at det aldri tar slutt.
Jeg har lest nyheter med lupe og holdt pusten idet en jogger peser forbi.
Men jeg har også, som de fleste, opplevd fellesskap og omsorg. At vi så lett skulle kunne kjenne igjen mennesker bare på øynene over munnbindene, ante vi ikke.
Fått Forskjells-Norge i fleisen
Vår kollektive måte å stå i dette på har stort sett speilet det beste i oss. Men empati og altruisme er også blitt satt opp mot egoisme og fornektelse.
Vitenskapen har reddet oss med vaksiner laget på rekordtid. Men i stedet for å glede seg over hva menneskeheten er i stand til å utrette i møte med en livsfarlig pandemi, får fornektelse og vaksineskepsis også grobunn. Kontrastene blir mange.
Vitenskapen har reddet oss med vaksiner laget på rekordtid
Enkelte russ syntes de bør vaksineprioriteres, mens mange eldre og sårbare sitter fullstendig isolert uten å kreve noe.
Noen bruker faktisk tid på å saksøke staten for å komme seg på hytta. Andre velger å tilbringe sommeren på balkongen, om de har en. Noen drar på grottefest, mens andre holder seg til kohorten sin.
Vi har fått Forskjells-Norge i fleisen.
Årets thrillerserie
Et samlet folk har så satt seg foran TV-en og fulgt med på årets thrillerserie: «Pressekonferanse fra Marmorhallen.» Episode etter episode.
Ja, det har vært tøft for alt fra helsevesenet til restaurantbransjen, og vi kan alle takke faen for oljefondet. Men vi har også kunnet betrakte en verden der ute hvor 120 millioner mennesker er blitt syke og over 2,5 millioner har dødd, så langt.
Der ute er tragedien ofte så grenseløs at vår sutring over ikke å kunne grensehandle eller få spille fotball og gå på ski bare blir veldig trist.
Det siste året har også stått i etterpåklokskapens tegn. Jeg sier ikke at vi ikke skal sette spørsmålstegn ved beredskap, handlekraft eller styring. Klart vi skal det, når tiden kommer.
Takk til dem alle
Uansett hvilken kritikk som måtte rettes mot myndighetene i disse dager, så husk bare på ett tall: 632! Så mange har mistet i livet i Norge så langt. Jeg behøver ikke engang å nevne hva tallene er i nær sagt alle andre sammenlignbare land.
Med andre ord er det bare én ting å si til alle dere som har stått oppreist midt i stormen, og som fortsatt står der. Til Erna, Bent, Bjørn, Espen, Camilla, Line og Raymond, og til så mange andre der ute i styre og stell. Kudos!
Vi bør nå, uansett politisk ståsted, uttrykke takknemlighet for valgene som er blitt tatt.
St. Olav og sokkel får komme senere. Men for nå må det holde med en takk til dem alle. Så får alle vi andre sørge for å komme oss friske over den siste kneika, med Soria Moria klart i sikte.
