Kort sagt, onsdag 7. april
Karantenehotell. Rusreformen. Smittevernutstyr. Vergemål. Høyere utdanning. Dette er dagens kortinnlegg.
Vrøvl om karantenehotell
Under overskriften «Karantenehotell – straff eller smittevern» fremstilles karantenehotell som arnested for blomstrende traumer, tvang, diskriminering og tortur. Dette er teoretikere i fri dressur!
Ved tre anledninger har jeg tilbrakt til sammen 24 døgn på karantenehotell. Ikke kjempegøy, men hvor er det det for tiden? Er man først innstilt på å kjede seg, så kan oppholdet bli til en lidelse. Uten unntak har mine «medinnsatte» imidlertid gitt inntrykk av å være ressurssterke mennesker i mental balanse. Også på avreisedag.
Kronikkforfatterne kan fortelle at å være «innesperret» på et lite rom 22–23 timer i døgnet trolig kvalifiserer til ulovlig frihetsberøvelse, samt at det «er svært skadelig å frata et menneske naturlige stimuli gjennom isolasjon». Begge utsagn er sikkert sanne, men brukt om norske karantenehotell er de etter min erfaring vrøvl. Beklager.
For man står fritt til å forlate hotellet så lenge man følger smittevernbestemmelser. Personlig var jeg til de grader «innesperret» at skrittelleren min viste et daglig snitt på 19.108 skritt. For dem uten gode tursko i bagasjen er det dessuten ingen tvil om at bøker, den digitale verden og å ringe en venn kan tilby folk flest tilstrekkelig stimuli til å unngå «sansedeprivasjon og tap av kontroll over eget liv». På «mitt» hotell i Sarpsborg var «fangevokterne» høflige folk som på en smidig måte så til at alle overholdt regler. Dessuten var maten god!
Alle har sikkert ikke de samme erfaringer som meg, og argumentene mot karantenehotell kan være mange. Men anførsler om frihetsberøvelse, brudd på menneskerettigheter og at folk «ikke får mulighet til å regulere tanker og følelser i møte med andre», bør spares til bedre anledninger.
Alt blir bra!
Bernt Bangstad, erfaren karantenehotellgjest
Hjelpe, ikke straffe mot rus
Stiftelsen Kraft kritiserer vår kampanje «Straff skader», men deres verdisyn er heldigvis marginalt representert på rusfeltet.
Vi er mange rusorganisasjoner med til dels ulike syn som står bak kampanjen. Alle er vi enige om at straff ikke er et egnet virkemiddel hverken for å hjelpe personer med alvorlig rusmiddelavhengighet eller for å forebygge rusmiddelbruk blant unge.
Kraft, som promoterer trosbasert rusbehandling og vil beholde straff for rusmiddelbruk, sår tvil om rusfeltets støtte til avkriminalisering. I virkeligheten tilhører de en marginal fløy. Selv Actis støtter nå avkriminalisering for alle, og det samme gjør Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Fransiskushjelpen.
Kraft vil at vi skal gå imot anbefalinger fra samtlige FN-organer og et internasjonalt fagmiljø. De er også uenige med Norsk Psykologforening, Helsedirektoratet, Norsk Sykepleierforbund, Fellesorganisasjonen, Fagrådet og de nasjonale kompetansesentrene på rusfeltet, samt alle de store brukerorganisasjonene. Selv høringsinstanser i justissektoren, som Riksadvokaten og Advokatforeningen, støtter avkriminalisering.
Det hjelper ikke på Krafts troverdighet at de støtter seg til daglig leders masteroppgave og meningsytringer fra konservative enkeltforskere fremfor å se til den brede forskningslitteraturen. Tro kan være en positiv kraft i folks liv, men er ikke nok til å begrunne tvang og straff.
Kenneth Arctander Johansen, RIO, Mikkel Tande, Tryggere Ungdom, Andres Leikanger, Chemfriendly Norge, Vidar Hårvik, Marborg, Maryam Noor, Rusken Recovery, Jørn Mjelva, Psynapse, Astrid Renland, Pion, Ester Nafstad, Normal Norge og Ina R. Spinnangr, Tryggere Ruspolitikk
Fremdeles ansvarsfraskrivelse fra Helse sør-øst
Ledelsen i Helse sør-øst benekter 20. mars at mangel på smittevernutstyrresulterte i uforsvarlig behandling av koronapasienter og personell.
Da pandemien traff Norge, var det i landet smittevernutstyr for noen ukers normalt forbruk, inkludert fire uker for munnbind. I pandemitider ville dette utgjøre bare noen få dagers forbruk! Rasjonering av verneutstyr fra 19. februar 2020 førte til fortivlte forhold.
De regionale helseforetakene er gjentatte ganger bedt om å fylle opp beredskapslagrene. Etter ebolaen i 2014 ble det påpekt behov for «at helseforetakene har tilstrekkelig med lagret smittevernutstyr». Det stilles krav til de regionale og lokale helseforetakene om å sørge for tilfredsstillende sikkerhet for forsyning av legemidler og utstyr.
«Kommuner og regionale helseforetak har plikt til å utarbeide beredskapsplaner for de tjenestene de har ansvar for, herunder for innsatsfaktorer og infrastruktur de trenger for å yte tjenesten til daglig og i kriser, som bl.a. personell, legemidler og medisinsk utstyr, etc.» «I de fire helseregionene finnes det lager av smittevernutstyr i den enkelte avdeling ved sykehusene», i tillegg til sentrallagre ved helseforetakene og et forsyningssenter for hele regionen.
Helse sør-øst viser til det samme (2018), og i influensaplan 2019 må de regionale helseforetakene planlegge scenarioer på 16.500 innleggelser: 2800 i toppuken, inkludert nødvendig smittevernutstyr. Dette var ikke gjennomført.
Bjørg Marit Andersen, professor dr. med.
Vergemål er til stor hjelp for mange
I A-magasinet 26. mars får man inntrykk av at vergemålsordningen generelt ikke fungerer. Dette stemmer ikke. Vergemål fungerer godt for tusenvis av mennesker i hele Norge.
De fleste verger har en nær tilknytning til den som trenger verge, som et familiemedlem eller en venn. Men i en del tilfeller lar ikke det seg gjøre. Da kan personen få en uavhengig, fast verge som kan hjelpe personen med å ivareta sine rettigheter.
Vi i Statens sivilrettsforvaltning har utviklet en samtale- og beslutningsstøttemetodikk som alle faste verger får opplæring i, samt en e-læringsplattform som skal bidra til enhetlig opplæring. Sentralt står kunnskap om hvordan personens ønsker skal være styrende for vergens oppdrag.
Ulike personer har ulike ønsker og behov for bistand. Vergens fullmakt skal ikke omfatte mer enn det personen trenger hjelp til. Vergemålet skal tilpasses hvert enkelt individ.
Vi i vergemålsforvaltningen er opptatt av stadig å forbedre ordningen. Å formidle kunnskap om at vergemål er en frivillig velferdsordning som tilpasses personens ønsker og behov, er ett av tiltakene.
Line Schei Mogenstad, avdelingsdirektør, Statens sivilrettsforvaltning
Det lønner seg å ta høyere utdanning
Jon-Arild Johannessen spår om fremtiden i Aftenposten 28 mars. «Lange utdannelser uten teknologi kan du få problemer med» er budskapet, mens teknologi og innovasjon er «det rette valget». Én ting er sikkert. Ethvert råd om utdanningsvalg blir dårlig hvis for mange følger det. Vi trenger mange ulike kompetanser i møte med fremtidens utfordringer.
Vi trenger ikke se mange nyhetsoverskrifter for å forstå at samfunnet ikke bare trenger teknologi, men også innsikt og kunnskap om samfunn, etikk, identitet og kultur. Nettopp derfor understreker både OECDs analyser og Holden-utvalget viktigheten av at fremtidens kandidater ikke bare har digital kompetanse, men generiske ferdigheter, evne til kritisk og etisk refleksjon og bevissthet.
Vi må basere våre råd på kunnskap. Vi vet at det lønner seg å ta høyere utdanning. Høyere utdanning gir jobb og beskytter mot arbeidsledighet ved å gi et godt grunnlag for læring hele livet. Arbeidsgiverundersøkelser viser dessuten at arbeidsgiverne er godt fornøyde med nyutdannede kandidaters kompetanse. De er relevante.
Hva så med utdanninger som ikke er teknologibaserte? Vel, vi vet at våre jurister, statsvitere, filosofer og samfunnsøkonomer er ettertraktede på arbeidsmarkedet. Vi sikrer norsk arbeids- og næringsliv kompetanse i språk som tysk, fransk og spansk. Det er lite som tilsier at ikke også norsk arbeidsliv i økende grad trenger kompetanse i kinesisk språk og kultur. Listen er lang.
Norge trenger et bredt spekter av kompetanse. Derfor har vi fagskoler, høyskoler og universiteter med ulike fagporteføljer og profiler. Men et råd om at studenter med ikke bør studere humaniora og samfunnsvitenskap fordi samfunnet ikke trenger kompetansen, er kunnskapsløst og feilslått. Jeg gir Johannessen rett i at fremtidens humanister og samfunnsvitere bør ha forståelse for realfag og teknologi. Like mye trenger vi realister og teknologer med forståelse for humaniora og samfunnsvitenskap.
Svein Stølen, rektor og Gro Bjørnerud Mo, prorektor, Universitetet i Oslo
