«Alle må bidra» er like viktig som at «alle skal med»
Det kan ikke være slik at vi har et samfunn delt i to grupper: de som skal få, og de som skal gi.
Slagordet «Alle skal med» møter vi på alle nivåer i politikk og samfunnsliv. Heldigvis. Fordi det er et riktig og viktig prinsipp. Men prinsippet vil ikke bli til virkelighet før vi lykkes med et like viktig slagord: «Alle må bidra.»
Jeg kjenner dette på kroppen som leder av et idrettslag på Oslo øst: Haugerud IF. Vi opplever «kostnaden» ved at alle skal med. Mens mange er mest opptatt av å si at alle må med, er det vi som blir sittende med ansvaret for å gjøre det. Når alle som vil, skal kunne få et idrettstilbud, er det også noen som må lage disse tilbudene, planlegge dem, finansiere dem, gjennomføre dem. År ut og år inn. Tidlig og sent. I motvind og medvind. I solskinn og snøvær.
Noen må skaffe inntekter
I den offentlige debatten kan man få et inntrykk av at det står et digert maskineri og bare venter, klart til å svelge unna store mengder av folk som vil drive idrett eller annen fritidsaktivitet. Ja, vi har et stort frivillig apparat i Norge, fortsatt og heldigvis. Men det har en kostnad.
Noen må planlegge tilbudene. Noen må skaffe ledere. Noen må skaffe trenere. Noen må skaffe nye ledere og trenere når de gamle er utslitt. Noen må skaffe halltid, treningstid på baner, lagledere, dommere, sjåfører, vaffelstekere. Noen må brøyte løyper, pumpe baller og ta seg av barn som trenger det. Noen må sitte vakt i idrettshallen eller reparere mål, racketer eller køller som er gått i stykker.
Og kanskje mest av alt: Noen må skaffe inntekter slik at kostnaden for å delta skal bli lavest mulig.
Et sårbart system
Jeg vet hvem disse «noen» er. Vi har mange av dem i Haugerud IF. Ære være hver av dem! Dedikerte, løsningsorienterte, arbeidsvillige, hyggelige voksne som tar et ansvar for barn og unges fritidsmiljø. Jeg kjenner enda flere slike «noen-er» i andre idrettslag og foreninger som vi møter.
Retten til å delta vil aldri bli en realitet om vi ikke også klarer å få oppslutning om plikten til å bidra
Som leder for idrettslaget har jeg det overordnede ansvaret for at andres unger på Haugerud og Trosterud har et trygt, godt og bredt tilbud som koster dem minst mulig.
Folk ringer til meg og andre klubbledere hele uken, sent og tidlig, med forventning om at vi skal fikse et aktivitetstilbud for ungene deres, men uten at det skal koste dem særlig mye i form av penger eller innsats. Dette er noe vi har drevet med i mange år, og som vi kommer til å fortsette. Fordi det trengs, og det nytter. Men det er et sårbart system!
Krev din rett, gjør din plikt
Jeg tilhører den gamle skolen, oppdratt til å tenke at alle skal kreve sin rett, men også gjøre sin plikt. Det høres sikkert gammeldags ut i en virkelighet der fokus i stor grad er på meg og mitt og mine rettigheter. Men noen ganger er det gammeldagse det mest fremtidsrettede.
Å balansere mellom å kreve sin rett og gjøre sin plikt er også en politisk rettesnor for meg: et samfunnssyn og et menneskesyn. Vi skaper ikke gode lokalmiljøer eller bærekraftige samfunn hvis vi ikke får til den finstemte balansen mellom individ og fellesskap, mellom å gi og å ta.
Skal noen få sin rett, må noen også gjøre sin plikt. Og det kan ikke være slik at vi har et samfunn delt i to grupper, de som skal få, og de som skal gi. Alle, uansett forutsetninger, kan bidra med noe. Retten til å delta vil aldri bli en realitet om vi ikke også klarer å få oppslutning om plikten til å bidra.
Kultur- og holdningsendring
Det finnes ingen enkel løsning, og det vil ta tid. Idrettslagene som tar et utvidet samfunnsansvar, må få tilskudd til kjernedriften og administrasjon av alle tilbudene. Oslo idrettskrets har foreslått 100 millioner til naboklubbene i hovedstaden.
Det handler ikke bare om penger, men i stor grad om kultur- og holdningsendring. Foresatte må bli vant til å bidra og samarbeide om barnas fritid allerede fra barnehagen.
Idrettslagene må bli flinkere til å rekruttere frivillige, tydeliggjøre hva vi trenger hjelp til, og følge opp alle dem som gjerne vil, men som ikke har nødvendig erfaring.
Og så må alle samfunnstopper, enten det er lokalt eller nasjonalt, gjenta og gjenta at «alle må bidra» er like viktig som at «alle skal med».
Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, sier det afrikanske ordtaket som vi jobber etter i Haugerud IF. Urgammelt, men et godt eksempel på at eldgamle vaner og eldgammel visdom kan være evigvarende moderne.
