Vi, mer enn noe annet land i Europa, trenger EU-medlemskap for å få medbestemmelse
I 2022 er argumentet for norsk EU-medlemskap både demokratisk og realpolitisk fundert.
Med utgangspunkt i min siste bok «Demokratiets langsomme død. Den nye intoleransen» spør statsviter Jan-Erik Grindheim om demokratiet forutsetter nasjonalstaten. Kan vi ikke ha demokrati i EU også? spør han. Eller i andre overnasjonale fora?
Jeg skriver om hvordan Norge har et enormt demokratisk underskudd gjennom sin avtale med EU. Som i dansketiden er vi styrt fra utlandet i nesten all hverdagspolitikk i form av lover gitt av andre, men som forplikter oss.
Vi tilsluttet oss omtrent alt av EUs utenrikspolitikk, nesten som en refleks. Der EU gjør, gjør også vi.
Bør føre til ny EU-debatt
Stort sett er dette fornuftig politikk. Det er ikke mitt ankepunkt.
Men dette gjør vi uten demokratisk debatt. Vi har ingen innflytelse på beslutninger som angår oss selv, lenger.
EØS-avtalen bør derfor nå føre til en ny debatt om medlemskap i EU, noe også Raymond Johansen er inne på i en kommentar her i avisen 27. mars.
I tillegg bør krigen i Ukraina være en vekker. De hardeste virkemidlene vi bruker mot Russland, er sanksjoner, og disse er det EU som står for. Dessuten trenger vi fullt og helt samhold i denne nye kalde (og varme) krigen.
Argumentet for norsk EU-medlemskap er både demokratisk og realpolitisk fundert i 2022.
Vi, mer enn noe annet land i Europa, trenger altså medlemskap for å få medbestemmelse.
Hva slags EU bør vi ha?
Men hva slags EU bør vi ha, målt ut fra en demokratisk standard? Jeg påpeker i boken at EU enten kan være føderal eller mellomstatlig.
Føderal betyr at det blir en inndeling av politisk kompetanse – altså rett til å bestemme – i lag som i en bløtkake: Det lokale nivå, det regionale, det nasjonale og det overnasjonale nivået i Brussel har sine definerte oppgaver.
I en slik modell erstatter et Europa-parlament de nasjonale parlamenter på Brussel-nivået, altså på de politikkområder EU bestemmer på. Nasjonale parlamenter bestemmer på det nasjonale nivå, som nå.
I en mellomstatlig modell, som er den vanlige i alt internasjonalt samarbeid ellers, er det nasjonale parlamenter som gir fullmakt til sine regjeringer til å ta avgjørelser ute, som i FN, Nato, WTO, og så videre. Da har det nasjonale demokratiet mer makt, og avgir ikke makt som i en føderal modell.
Problemet med EU er at det hverken er fugl eller fisk.
Europaparlamentet har enormt mye makt etter 2010 da Lisboatraktaten ga det 50 prosent av beslutningsmakten over alle direktiver. Samtidig ser vi at både domstol og kommisjon øker sin makt gjennom sitt pålagte mandat om å arbeide mot en politisk union, mot mer integrasjon, som det heter.
Dette er det motsatte av en avklart føderal deling av makten, som denne modellen forutsetter.
Den demokratiske kontrollen må styrkes
EU trenger reform i den ene eller andre retning.
Det er stor uenighet innad i EU om hvilken modell som er best. Uansett syn må den demokratiske kontrollen med EUs makt styrkes.
De nordiske, baltiske og sentraleuropeiske land vil ikke ha et føderalt EU, men et mellomstatlig. Både briter og franskmenn er nok i samme gruppe selv om britene gikk ut, primært fordi de ikke ville ha mer overnasjonalitet.
Demokratiet innebærer alltid at det er det nasjonale nivået som delegerer makt til en internasjonal organisasjon. Det er statene som er «die Herren der Verträge» – partene i traktaten, som den tyske forfatningsdomstolen sa da den vurderte EUs traktat om politisk union.
