Hvis man avviser Senterpartiets poeng om sentralisering, gjør man debatten en bjørnetjeneste

  • Hanne Alstrup Velure
Det er populistisk å fremstille kommunereform som en kamp der alternativene er at alt enten skal til Oslo (bildet), eller til bitte små kommuner med få tusen innbyggere, skriver debattanten.

Nødvendig sentralisering gir desentralisering.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenposten skriver på lederplass 8. juli at «hverken Senterpartiet eller koronaen har tatt knekken på sentraliseringen». Ingen av delene overrasker.

Sentralisering er en langvarig, global megatrend som ikke kan motvirkes av stagnasjon eller tilbakegang, like lite som av en kortvarig unntakssituasjon, som en pandemi.

Ungdommen ønsker seg kombinasjonen av nærhet til natur og ikke for langt til de tjenester og kvaliteter byen gir. Derfor trengs en viss sentralisering – regionsenterutvikling – for å få desentralisering!

Man gjør debatten en bjørnetjeneste hvis man avviser Senterpartiets poeng om sentralisering. Dermed har også Senterpartiet sluppet å bli konfrontert med krevende utfordringer.

Debatten har stoppet

I Innlandet som i Nordland og Trøndelag har flere kommuner nærmest uhåndterlige oppgaver å løse dersom det ikke gjøres endringer på kort sikt. Én av dem er tjenesteproduksjon, som ofte løses ved interkommunalt samarbeid. En annen er regionsenterutvikling.

Her har kommunene i hver region i altfor stor grad kjempet mot hverandre om arbeidsplasser og innbyggere. Det trengs derfor større regionkommuner som jobber målrettet for utvikling av den attraksjonskraften et regionsenter, med de bymessige tjenester og kvaliteter som ungdommen ønsker relativ nærhet til, er.

Slike sentre kan ikke utvikles og innehas av 356 kommuner i et land med godt fem millioner innbyggere.

Her har reformskeptikere sluppet unna, fordi debatten har stoppet ved sentralisering eller ikke-sentralisering. Dermed mister vi også viktige debatter om hva som skal være fremtidsløsninger.

Finnes en mellomting

Sammenslåing av kommuner er sentralisering. Men denne sentraliseringen må til for at tjenester og oppgaver ikke skal flyttes enda lenger unna dem som bor i mindre sentrale strøk. Det er for eksempel viktig for Innlandet at Mjøsregionen – Gud forby, si ikke Mjøsbyen – har Oslo.

Vi må snakke om balanse og grensesnitt, ikke om kommunereform som om det var en reform bestående av entydige svar, tallstørrelser og enten- eller. Det er populistisk å fremstille kommunereform som en kamp der alternativene er at alt enten skal til Oslo, eller til bitte små kommuner med få tusen innbyggere.

Det finnes en mellomting eller flere! Det er en realitet at det er en kritisk nedre grense for folketall for å ha grunnlag for et minimum av offentlig tjenesteproduksjon. Vi må ha nok skatteinntekter også fra verdiskapende bedrifter i en kommune til å kunne avlønne det offentlige apparatet, og det må være et minimum av folk i et kollegium for å sikre et fagmiljø og minske sårbarhet.

Kvaliteten og kompleksiteten i kommunale tjenester har økt og vil fortsette å øke. Det er også en kjerne av et kommuneadministrativt apparat som kreves uansett hvor få mennesker som bor i kommunen.

Sentralisere for å desentralisere

Dersom generalistkommuneprinsippet – at alle kommuner skal ha samme tjenesteproduksjon, oppgaver og myndighet – skal gjelde, må det gjøres en gjennomgripende reform.

Alternativet er A- og B-kommuner der noen har flere oppgaver og større myndighet og selvstyre enn andre. En gjennomgripende kommunereform må innebære at tjenester flyttes ned til nye, større kommuner – tjenester som i dag ligger hos fylkeskommuner, fylkesmenn og direktorater.

Reformen vil også innebære at det blir kortere linje mellom sentrale og lokale styringsorganer. Dersom størrelsen på de nye kommunene ikke blir nevneverdig annerledes enn i dag, blir det heller ingen endring i kommunenes egenproduksjon og selvstyre annet enn at dette reduseres og flyttes langt unna.

Gjør vi derimot kommunene sterke nok, vil kommunereformen gi desentralisering av offentlige tjenester og desentralisering av både politisk og administrativ styring og makt.

Vi snakker om nødvendig sentralisering for å aktivt kunne desentralisere. Slik kan vi motvirke ytterligere sentralisering. Vi må snakke balanse og grensesnitt – ikke for eller imot, men hvordan reformere ... eller sentralisere!