Barn bør ikke dømmes til forvaring. Dømmes barnet på feil grunnlag, er det katastrofalt.

  • Inga Bejer Engh
    Inga Bejer Engh
    Barneombud
Flere barn er blitt ansett som så farlige at de er dømt til forvaring. Barneombudet har lenge vært bekymret for utviklingen, skriver Inga Bejer Engh.

Rettssikkerheten til denne svært sårbare gruppen barn må styrkes.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forvaringsstraff kan i ytterste konsekvens føre til at barn sitter i fengsel resten av livet. Det er lovens strengeste straff og betyr at barn dømmes for handlinger de har begått da de ikke var ferdig utviklet, var psykisk syke, led av en utviklingsforstyrrelse eller ofte en kombinasjon av disse.

Da spørsmålet om forvaring var oppe i forbindelse med endring av straffeloven i 2012, mente et stort flertall av høringsinstansene at mulighetene for å dømme barn til forvaring burde fjernes. Myndighetene mente likevel at muligheten ikke kunne avskjæres helt og endte opp med et unntak som er svært strengt. Barn skal ikke dømmes til forvaring bortsett fra ved helt ekstraordinære omstendigheter.

Svært dårlig fungerende

Inntil Vollen-saken kom i 2016, der en jente som på gjerningstidspunktet bare var én måned over kriminell lavalder, ble dømt, var ingen barn i Norge ilagt straff som kunne innebære livsvarig fengsel. Som Aftenposten har omtalt den siste tiden, så fulgte i rask rekkefølge flere saker der barn ble ansett som så farlige at de ble dømt til forvaring. Barneombudet har lenge vært bekymret for denne utviklingen. Vi ba derfor i 2019 om innsyn i en rekke straffesaker hvor barn hadde begått svært alvorlige lovbrudd.

Vi gjorde flere funn knyttet til de sakkyndiges vurdering av tilregnelighet og voldsrisiko, som ga grunnlag for bekymring. Som offentlig kjent var flere av barna svært dårlig fungerende, enten som følge av psykisk sykdom eller utviklingsforstyrrelser som påvirket dem i stor grad. Å vurdere barns tilregnelighet og voldsrisiko er vanskelig. For å sikre barns rettssikkerhet må det derfor stilles høye krav til sakkyndiges kompetanse på barn og blant annet utvikling av alvorlige psykiske lidelser for denne gruppen.

Verktøy for voksne

I flere av sakene var de sakkyndige spesialister på voksne, ikke barn. Betydningen av at barnet var i utvikling, var i liten grad drøftet i erklæringene de avga. Sakene gjenspeiler at det generelt er for liten kunnskap om utvikling av alvorlig psykisk lidelse hos barn og unge. Et annet funn var at verktøyene som ble brukt for å vurdere voldsrisiko, ofte var verktøy utviklet og ment for voksne.

Sakene gjenspeiler at det generelt er for liten kunnskap om utvikling av alvorlig psykisk lidelse hos barn og unge

Vår siste bekymring er knyttet til at det ikke er rom for observasjon av barna over lengre tid når de sakkyndige skal gjøre sine vurderinger. Vurderingene er ofte basert på relativt korte møter med barna i fengselet. Vi så ofte at barnas fungering ble vurdert ulikt av de rettssakkyndige, sammenlignet med fagfolk som fulgte barna over tid, for eksempel psykologene i fengslene og andre institusjoner hvor barna ble plassert.

En ekstra stor belastning

Våre funn og anbefalinger er formidlet til Justisdepartementet og Helsedepartementet. Barneombudet har anbefalt Justisdepartementet å styrke kunnskapen og kravene til kompetanse om barn og unge blant de sakkyndige. I tillegg at det settes krav om at verktøyene som benyttes, er utviklet for vurdering av barn og unge. Vi mener også at ungdommen det gjelder, må observeres og utredes over tid.

Svaret fra Justisdepartementet har vært at myndighetene skal «følge med på utviklingen». Det er ikke bra nok.

Det er en ekstra stor belastning for et barn ikke å vite når straffen skal avsluttes. Barnekonvensjonen er norsk lov, og den har et klart forbud mot livstidsstraff. Forvaring av barn er en praksis som tøyer grensen for dette.

Barn bør ikke dømmes til forvaring. Dersom de dømmes til forvaring på feil grunnlag, er det katastrofalt. Om myndighetene fortsatt ønsker at barn skal kunne dømmes til forvaring, må rettssikkerheten til denne svært sårbare gruppen barn styrkes.

Vi vet nok om alvorlige straffesaker mot barn til at myndighetene må handle, ikke lenger bare «følge med på utviklingen».