Debatt

Kort sagt, onsdag 13. oktober

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Forskningsformidling. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

UiO sier at formidling er viktig, men vil ikke satse på det

Nylig gikk en av oss, kjemiker og forfatter Alexander H. Sandtorv, ut mot egen arbeidsplass i Aftenposten og kritiserte Universitetet i Oslo (UiO) og sektoren for å ha for lave ambisjoner for forskningsformidlingen. Et lengre intervju ble publisert i medlemsbladet for Norsk faglitterær- og oversetterforening (NFFO) sammen med tilsvar fra rektor Svein Stølen.

Stølen kjenner seg ikke igjen i kritikken og mener at det står bra til med formidlingen ved UiO. Men han innrømmer at «verden kan se ulik ut fra ulike kontorstoler». Dette synes vi fortjener oppmerksomhet.

Vi er tre forskere og undervisere med ulik tilhørighet ved UiO. Vi opplever at våre institutter tilrettelegger for formidling i svært ulik grad. Burde ikke UiO være opptatt av å kartlegge disse forskjellene? Hvis man skal mene noe om at alt står bra til ved UiO, bør man ha dekning for påstanden.

Det er flott at Stølen viser til at det foregår mye formidling. Men det utelukker ikke at det er stemmer som går tapt på grunn av manglende ryggdekning fra arbeidsstedet. Poenget vårt er at formidlingen som skjer ved UiO, ofte skjer på tross av systemet, ikke med systemet.

Formidling gir ikke uttelling i tellekantsystemet. Da sier det seg selv at de institusjonelle rammene ikke er lagt opp til å fremme formidling. For unge forskere som jobber seg opp mot et professoropprykk, utgjør det en betydelig økonomisk byrde å forsinke sin egen akademiske karriere ved å sette av tid til å skrive en barnebok om forskning fremfor en vitenskapelig artikkel.

Til tross for disse hindrene er det mange som bruker tiden sin på formidling. Vi er glad for at Stølen heier på dette. Men vi synes ikke det er godt nok at formidling er noe man gjør fordi man har et stort personlig engasjement. Det er dette som er de lave ambisjonene. Vi etterspør konkrete tiltak som viser at man virkelig satser på formidling ved UiO.

Stølen peker på at byråkrati ikke er løsningen. Det er vi helt enige i. Men det krever ikke en stor byråkratisk manøver å bedre situasjonen.

Alexander H. Sandtorv, førsteamanuensis, Kjemisk Institutt, UiO; Ylva Østby, førsteamanuensis, Psykologisk Institutt, UiO; Marte Blikstad-Balas, professor, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, UiO

Østby og Blikstad-Balas er medlemmer av Universitets- og Høyskoleutvalget i NFFO


Svakt og smålig om viktig bok

Hilde Østby anmelder Lara Rashids bok Hold meg til jeg sovner: Et liv i skyggene av 22. juli i Aftenposten 9. oktober. Hun liker ikke boken, det er en ærlig sak, men hun kommer med ufine spark mot forfatteren som ikke kan stå uimotsagt.

Østby sliter tydeligvis med å fylle spalteplassen. Hele fire andre bøker får grundig omtale på bekostning av Rashids bok – et velkjent triks fra anmeldere som er ute etter å imponere. Dette er svakt, Østby.

Anmeld boken, ikke det som ligger på nattbordet ditt.

Hold meg til jeg sovner er en sterk historie om krig, død og sorg. Rashids søster ble drept på grunn av rasisme, men Østby nøyer seg med å si at det kun er «tilløp til tanker om rasisme» i boken. Med én setning avfeier hun et av de bærende temaene i fortellingen. Dette er lite respektfullt overfor et menneske som våger å sette ord på dyrekjøpte erfaringer.

Østby spekulerer på at forlaget er forsinket til tiårsmarkeringen av 22. juli. Hva vet vel hun om det? Samtalen om 22. juli har ingen best før-dato. Vi trenger tvert imot flere bøker som Rashids viktige og personlige fortelling.

Jan Swensson, forlagssjef sakprosa, Aschehoug


Hybrid eller vanlig? Hybrid, vær så snill!

Aftenpostens journalist Halvor Hegtun har misforstått hybridkontoret og dets fordeler. Dette handler om langt mer enn slåbrok og joggebukse.

Jeg er en småbarnsmor i det som er den mest hektiske og utfordrende perioden i livet. Barna har aktiviteter, vi har aktiviteter, og alle skal rekke alt. Velkommen til tidsklemma.

Jeg har reisevei til jobb og er avhengig av toget. Tidligere, i det som nå føles som et annet, mer stressende liv, brukte jeg over to timer hver dag frem og tilbake til jobb.

Mine morgener var ekstremt stressende. Jeg spurtet frem og tilbake til stasjonen. Jeg hylte til barna hver morgen. Alt dreide seg om at mamma skulle rekke å være på jobb til kl. 9. Stresset som en gal.

Hadde ikke sjans til å logge de obligatoriske 7,5 timene på jobb. Minustimer hver uke? Garantert. Stressfaktor? Absolutt. Dårlig samvittighet? Ja, hele tiden.

Og hva skjedde så da kontoret ble flyttet hjem? I begynnelsen var det uvirkelig. Det tok tid, det var rart, men så skjedde det noe. Jeg slapp intervalløkten til togstasjonen. Jeg behøvde ikke hyle og skrike til barna mine om morgenen.

Jeg kunne senke skuldrene og puste med magen. Ingen minustimer på jobb. Drømmer jeg?

Nå har jeg vært på hjemmekontor i 18 måneder. Hva har dette gjort med meg? Det har gjort meg mer effektiv. Jeg gjør det bedre både yrkesmessig og på hjemmebane.

Jeg slår et slag for hybridkontoret! Kanskje ikke til all evighet, men la nå oss stressede småbarnsforeldre i hvert fall ha denne muligheten.

Aslaug Skavhaug Røhne, Asker


Skivebom på lederplass

På lederplass i Aftenposten 6. oktober leste jeg noen argumenter som ikke holder mål. Temaet var det omstridte firerkravet for å komme inn på lærerutdanningen og reverseringen av kompetansekravene til lærere.

Husk: En reversering handler ikke om å fjerne kompetansekravene. Det handler om å reversere avskiltingen av de lærerne som, til tross for faglig- og pedagogisk utdanning og lang praksiserfaring, ikke lenger var godkjent som lærere. Det er viktig at nyansene i dette kommer frem.

Firerkravet i matte handler ikke om at kravene til lærerutdanningen skal senkes, slik det påstås. Det virker som om man glemmer at det faktisk foregår en kompetanseheving i perioden mellom videregående og læreryrket?

Både Skolenes landsforbund og Aftenposten ønsker å gi barn og unge like muligheter. Da kan det ikke være slik at unge som ønsker å bli lærere, ikke engang får lov til å stille til start. Utsilingen må foregå etter endt utdanning. Ikke før.

Dere skriver: «Ikke minst er det et dårlig grep for fremtiden hvis det skal være «vanlige folks tur», slik Ap har gått til valg på».

Hæ? På dette tidspunktet satte jeg kaffen i halsen.

Jeanine Norstad, forbundssekretær, Skolenes landsforbund


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Universitetet i Oslo