Klimakamp for økte utslipp?
Venstresidens «radikale klimapolitikk» vil svekke både det globale miljøet og norske interesser.
Vi risikerer at den norske «klimakampen» gir økte globale utslipp, svekker norsk økonomi og styrker verdens autoritære energistater. Er utfasing av norsk gassnæring virkelig verdt det?
I valgkampen har fagfolk og aktivister drøftet om globale utslipp vil gå opp eller ned dersom Norge faser ut petroleumsnæringen.
Som sosialøkonom finner jeg debatten teoretisk interessant. Men som politiker fremstår den skremmende virkelighetsfjern.
Gi opp energimakten?
Mens diskusjonen om nivået på utslipp fikk prege mediebildet, er det en langt mer bekymringsfull side som mange ignorerte: Nedstenging av norsk sokkel betyr flytting av makt til Midtøsten og Russland, en bråbrems i norsk økonomi, vesentlig økning i arbeidsledighet og trolig en betydelig svekkelse av norsk næringsliv.
Merk spesielt følgende: Utslippsgevinsten som SSB-rapporten og enkelte forskere hevder vil finne sted, bunner primært i antagelser om at Opec vil bruke sin markedsmakt til å presse opp energiprisene fremfor å øke sin produksjon tilsvarende Norges reduksjon. Reflekter over det.
Skal vi gi opp vår energimakt, petroleumsnæring og inntekt? I håp om at Opecs egeninteresse tilsier at de driver opp energiprisene og derved reduserer globalt energiforbruk, som vil redusere CO2-utslipp?
Hårreisende utsikter
Jeg synes det er hårreisende når norske «miljøpolitikere» står i fare for å gjøre Opecs egeninteresse til Norges viktigste klimapolitiske virkemiddel.
Petroleumsnæringen er en drivkraft i vår økonomi og vesentlig for den satsingen som skjer på miljøteknologi her hjemme. Hvor mye av sin oljeinntekt vil Opec bruke på å utvikle miljøteknologier? Hvor tungt ligger miljøvern i kulturen i styrerommene i Midtøsten og Russland?
Verden sluttet ikke bruke stein selv om vi forlot steinalderen. Like lite vil verden kutte all oljebruk selv om vi en dag forlater oljealderen.
Ærlig talt, i Norge er det mange som ikke vil at vi skal spille fotballkamper i Qatar på grunn av verdisynet deres, men vi skal stole på at de ivaretar globale miljøinteresser i gassmarkedet. Seriøst?
Forskningsrapporter om «fremtiden» lener seg ofte på de forutsetningene man legger til grunn. Det sentrale spørsmålet i denne saken er: Tror vi at verden vil etterspørre mindre gass dersom Norge reduserer sin produksjon?
Svaret burde være enkel i en verden hvor global etterspørsel etter kull øker.
Oljealderen vil ikke vare evig
Min kritikk betyr ikke at jeg tror «oljealderen» vil vare evig. Tvert imot.
Jeg tror sterkt på en verden som i fremtiden domineres av rimelig fornybar energi og kjernekraft. Men volumene vi snakker om, er så store at det tar tid å endre. Vi må sikre at denne vekslingen skjer uten å skape sosial uro, undergrave vårt næringsliv eller leke med autoritære ideer.
Noen later som om Norge kan ta en gyllen middelvei ved å videreføre status quo på eksisterende felter, men stanse alle nye prosjekter. Det vil være svært ødeleggende for norsk økonomi.
Rundt 70 prosent av aktiviteten i den norske petroleumssektoren handler om å lete, utvikle og investere. I 2020 utgjorde det 175 milliarder kroner. Et svimlende beløp. En stans i alt nytt betyr en bråbrems for næringen.
Må handle om resultater
Verden sluttet ikke å bruke stein selv om vi forlot steinalderen. Like lite vil verden kutte all oljebruk selv om vi en dag forlater oljealderen. Over 20 prosent av dagens globale oljeproduksjon går til industriell bruk. Det avsluttes ikke selv om vi slutter å bruke olje og gass som brennstoff til energi og transportformål.
Miljøpolitikk må handle om faktiske resultater, ikke om gode intensjoner.
Min vurdering er at venstresidens «radikale klimapolitikk» vil svekke både det globale miljøet og norske interesser.
Miljøaktivister og venstreradikalere kjemper for en «grønn revolusjon». Det hjelper ikke om dersom det i askene av revolusjonen ligger en verden med økte utslipp, mer makt i verdens autoritære energistater og et norsk næringsliv med svekket konkurranseevne.
