Debatt

Kort sagt, tirsdag 10. august

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Russere i Georgia, en hyllest til Oslo-ferien og håndhilsen som gammel skikk. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Om russere i Georgia

Professor Øyvind Østerud mener i en kronikk i Aftenposten 5. august å ha funnet en viktig grunn til at Russland er imot Nato-medlemskap for Georgia (og Ukraina) i forekomsten av «områder med russiske folkegrupper».

Nå er det imidlertid tretti år siden det sovjetiske koloniriket gikk i oppløsning. De russiske kolonisatorene har stort sett flyttet hjem. Georgia hadde i 1989 vel 340.000 russiske innbyggere. I 2014 var de ikke stort flere enn 26.000.

Nei, Putins motstand mot Nato-medlemskap for Georgia skyldes nok heller hans frykt for demokratisk smitte fra naboland som ikke lenger trenger å frykte Russland. Derfor gikk han til krig mot Georgia 8. august 2008 – for nøyaktig 13 år siden. Sett fra Moskva var det et vellykket felttog. Det lyktes både i å bremse Georgias ferd mot Nato-medlemskap og konsolideringen av dets ferske demokrati.

Jon Ramberg, Norges ambassadør til Georgia 2007–2010


En fryd å feriere i Oslo

Tre pensjonerte gamlinger brukte de fire første dagene av august på å saumfare Oslo. Apostlenes hester brakte oss til Bygdøy, til Ekebergskogen, ut på øyene, rundt i sentrum og til hovedstadens største attraksjoner.

Det fabelaktige fraværet av privatbiler i byens indre forbløffet oss. Her var det kun offentlig transport som trikker, busser og taxier å se. Støyen var omtrent borte, vi følte vi pustet i god luft.

Det gikk an å føre en samtale uten å bli akkompagnert av tordnende trafikk. Å gå på rødt lys er ikke tilrådelig, men er blitt en ufarlig sport. Her fremstår vår hovedstad som et eksempel til etterfølgelse for andre byer, både av større og mindre karakter.

Mennesket har fordrevet bilen som det viktigste objekt i byens sentrum. Dette er en milepæl.

Ole Bjarne Amdahl, Dale


Håndhilsing er en gammel skikk

Zeliha Kazmouz-Acar påstår i et portrettintervju i A-magasinet at håndhilsing ikke er en norsk norm, for å rettferdiggjøre at hun ikke vil håndhilse på menn. Virkelig?

Håndslag er beskrevet i sagaene som tegn på at partene lover å respektere en inngått avtale. Skikken med å ta hverandre i hånden som tegn på godvilje, og å nekte, som tegn på det motsatte, er mye eldre. Arkeologiske funn av krukker og bilder fra antikkens Hellas viser at håndtrykk ble brukt i mange sammenhenger, også for å ønske gjester velkommen.

Håndtrykket signaliserte likeverd. Det ble vanlig i det moderne Vesten da ideen om frihet, likhet og brorskap ble allemannseie på 1800-tallet. Man føler seg avvist når noen nekter å håndhilse, slik man i tidligere tider nektet å hilse på pestsmittede og spedalske.

Diskrimineringsnemnda fastslo i 2018 at det ikke var diskriminering da en lærervikar mistet jobben fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. I Porsgrunn ombestemte en tolk seg etter å ha nektet å håndhilse på kvinner i mange år, som konsekvens av Diskrimineringsnemndas vedtak. Han sa han ikke ville håndhilse på kvinner «fordi han ikke ville bli fristet».

Forbudet i islam mot fysisk kontakt mellom personer av forskjellig kjønn som ikke er i nær slekt, er ofte rettferdiggjort med denne bisarre oppfatningen, alternativt at det er et tegn på respekt. I Europa og vestlig kultur er det altså det motsatte.

Hanne B.K. Mørk, statsautorisert translatør


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Debatt
  2. Georgia
  3. Nato
  4. Ferie