Debatt

I møte med en annen virkelighet ble det norske noe annet | Anne Sender

  • Anne Sender, Fritt Ord prisvinner i 2014
Da jeg dro utenlands for noen år tilbake, var det å være norsk lik matpakke, hyttetur på fjellet, heie på skijentene, samt å være god på fiske- og oljerelatert teknologi. Etter hvert ble det tydelig at det var noe helt annet som tiltrakk seg oppmerksomhet, skriver Anne Sender.

Det som i dag er under press, er verdiene som kommer innenfra – det vi så lett tar for gitt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Da jeg dro utenlands for noen år tilbake, var det å være norsk lik matpakke, hyttetur på fjellet, heie på skijentene, samt å være god på fiske- og oljerelatert teknologi. Etter hvert ble det tydelig at det var noe helt annet som tiltrakk seg oppmerksomhet, skriver Anne Sender.

Da jeg dro utenlands for noen år tilbake for å bidra i humanitært arbeid med FN og lokale NGO-er, var det å være norsk lik matpakke, hyttetur på fjellet, heie på skijentene, samt å være god på fiske- og oljerelatert teknologi.

Alle disse tingene var opplagte og viktige verdier

Etter fire måneder i jungelen fremsto kaviar som det mest etterlengtede og norske i verden.

Da november kom uten at jeg kunne se skiskytternes åpningsrenn på Beitostølen, slo nasjonalfølelses-abstinensen gispende inn.

Det ble imidlertid feiring av 17. mai, langt hjemmefra, omgitt av fiendtlige klaner og geriljasoldater i krig, som manet frem alvoret. Bildet av hjembygdas gamle ansikter ved kransenedleggelsen hver 17. mai utenfor den lokale fabrikken på minnesmerket over frihetens ofre under nazistenes okkupasjon, der så vi alvoret i øynene deres – at trygghet og frihet kunne mistes.

Anne Sender.

Å ta verdier for gitt

Så her var jeg da, og midt i kriser og militære konflikter var målet selvsagt å hjelpe så effektivt som mulig. Innhente informasjon, få oversikt, dele informasjonen, ta beslutninger og delegere oppgaver og ressurser.

I møte med kolleger fra andre land og kulturer ble det etter hvert tydelig at det var noe helt annet enn mine medbrakte norskhetssymboler som tiltrakk seg oppmerksomhet.

Det var de handlingsmønstrene jeg egentlig aldri tenkte over og bare tok for gitt.

Vi nordmenn i gruppen, kvinner som menn, delte nemlig informasjon uten å tenke på at vi kunne selge den i stykker og biter mot andre tjenester – for å skaffe ressurser til familien eller landsbyen.

Vi tok beslutninger selv, uten å måtte sørge for å ha ryggdekning av utenforstående i tilfelle det gikk galt og en brutal straff ventet.

Vi delegerte oppgaver ut ifra hvem som var best på det som skulle gjøres, ikke ut ifra status, kjønn eller hvem som kjente majorens onkel eller klanlederens fetter.

Når vi fant svakheter, lette vi etter løsninger, ikke syndebukker.

Vår adferd var fri.

  • Aftenposten-kommentator Joacim Lund: Nå snakker politikerne om «våre» norske, kristne verdier igjen. Hvem er «vi»?

«Hvermannsens» betryggende likhetsideal

Dette var vår selvfølgelige adferd, ikke fordi vi var født bedre, men fordi vi kom fra en kultur der verdiene våre da, og nå, manifesterer seg ved at det er noenlunde samsvar mellom innsats og belønning, ansvar, rettigheter og straff.

En kultur der kompetanse er viktigere enn hvem du er og hvor det er normalt å påpeke feil og utfordringer, også til autoritetspersoner, uten frykt for represalier og tapt ære.

Selvsagt forekommer også kompisansettelser, korrupsjon og utestengelse i Norge, men ikke som norm og ikke med livet og familien som innsats. En fri presse følger makten med kritisk journalistikk.

I denne andre virkeligheten ble det å ikke underkaste seg makten eller aldri få tilstrekkelig utdanning, brutalt straffet med utestengning fra livets muligheter og den enkeltes bidrag til samfunnsbygging for seg og sine.

Plutselig ble den norske hvermannsens likhetsideal veldig betryggende.

Det at vi i Norge har lært om annerledeshet på skolen, trent på å ta imot og gi kritikk, skrive åpent, delta i beslutninger, om nødvendig anmelde sjefen – er umistelig.

Ikke minst å kunne velge å melde oss inn eller ut av politiske partier og religioner uten å bli fratatt barn eller jobb – om vi er mann eller kvinne.

Dette som de gamle gjentok i minnemarkeringen år etter år.

Også nøysomhetsverdien kan deles

Kanskje ble jeg mest takknemlig for at de underveis i utviklingen av AS Norge etter krigen, hadde tatt noen gode valg. Mange sikret fellesskapet mer enn for seg og sin gruppe gjennom åpen debatt, justeringer, nye valg, nye justeringer, kompromisser og enighet om felles mål.

De kunne valgt annerledes, men gjorde det ikke, blant annet fordi respekten for nøysomheten fra fiskeren og potetbonden strømmet i mange bekker små gjennom den norske folkesjelen - også inn i oljealderen.

Det er alle disse verdiene som har gjort Norge til et godt land å bo i, og som mange naturlig drømmer om å få ta del i – om vi vil dele litt.

Det som i dag er under press, er verdiene som kommer innenfra – det vi så lett tar for gitt.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Lese mer? Her er noen forslag:

Les også

  1. Tegnehannes guide til å verne om gode norske verdier

Les mer om

  1. Norge