Kort sagt, torsdag 10. august

Taxfreeordningen, trasévalget på Østfoldbanen, fraværsregelen, norske verdier og bydelssystemet. Dette er dagens kortinnlegg.

Taxfreeordningen er meningsløs

I Aftenposten lørdag 5. august skriver kommunikasjonsdirektør Haakon Dagestad fra Travel Retail Norway et forsvar for taxfreeordningen. Det argumenteres med inntekter til Avinor, med arbeidsplasser og med at om vi avviklet ordningen, ville de reisende kjøpe sine kvoter andre steder.

Ordningen undergraver norsk alkoholpolitikk og ordningen fører til at sprit- og vinkunder finansierer flyplasser. Ordningen er en overlevning fra en svunnen tid og ingen hadde vel funnet på å innføre en slik ordning i dag om vi ikke hadde hatt den. Det å kunne ta med seg vin og sprit inn til landet uten avgifter, blir i seg selv feil, uansett hvor den kjøpes.

Travel Retail Norway eies av det tyske selskapet Heinemann SE & co. KG (50 %) og Norse Trade as (50%). I 2015 omsatte de for 4,9 milliarder kroner med et overskudd på 262 millioner kroner (før skatt) som de selvsagt vil forsvare.

Dagestad påpeker at Avinor tjener 28 milliarder på taxfreesalget i en 10-års periode, det vil si 2,8 milliarder i snitt pr. år. Hvor skal pengene tas fra om vi avvikler ordningen? spør Dagestad. I 2016 hadde norske flyplasser 54 millioner passasjerer. Hvis vi i stedet legger på 52 kroner i snitt på hver billett, vil det tilsvare inntektene fra taxfreesalget. Derved er vi kvitt hele taxfreeordningen, og vi er over i et system der de som benytter fly betaler for bruken av flyplassen.

Hans Mathias Thjømøe, siviløkonom, dr.philos.

Trasévalget på Østfoldbanen

Har Stortinget vedtatt traseen via Fredrikstad og Sarpsborg?
Hvor vanskelig kan det være å avklare spørsmålet? Vedtak i Sarpsborg i 2017 bygger på premisset at Stortinget allerede har vedtatt traseen via byene.

Tre ordførere hevder i Aftenposten den 31. juli at det er feil at det er stor lokal støtte for rett linje. En meningsmåling kan avklare det riktige.

Ordførerne hevder: «Ingen av kommunene har noen gang gått inn for å legge stasjonen andre steder enn i sentrum av Fredrikstad og Sarpsborg.» Det er feil. I 1997 gjorde Sarpsborg bystyre følgende vedtak: «Sarpsborg kommune vil samtidig be om at det utredes ulike alternativer (korridorer) for kryssing av Glomma sør for Greåker.»

I 2010 ble det urettmessig gitt beskjed til samferdselsminister om at Østfold, inklusive Sarpsborg, var enige om traseen via byene.

Om to personer går bort til hverandre, og begge løfter den andre, vil de fly. Gitt at vedtak i Stortinget bygger på premisset at traseen allerede er vedtatt lokalt, og lokale vedtak bygger på premisset at traseen allerede er vedtatt av Stortinget, da svever vedtakene i luften.

Ståle Solberg, Sarpsborg

Villedende om fraværsregelen

Det er nyttig for saken at så mange nå engasjerer seg i «fraværsregelen», etter vår kronikk «Den giftige pedagogikk» i Aftenposten 31. juli. En av dem er professorkollega Kåre Skagen med sitt debattinnlegg 3. august. Her kritiserte han vår kronikk og gir samtidig støtte til fraværsregelen i skolen. Det er ikke annet å vente av en som er tilknyttet den liberalkonservative og borgerlige avisen Minerva.

I vår kronikk forsøkte vi bevisst å holde oss på ideologisk nivå, men da strengt til pedagogikkvitenskapen, og vekk fra politiske fløyer (ref. våre nye vitenskapelige bøker, deriblant Pedagogikkens språk [Sæverot & Werler, 2017]). Dessuten tydeliggjorde vi vårt upartiske politiske motiv, hvor vi oppfordret til at saken måtte løses uten å ta stilling til hvilke politiske partier eller fløyer som bør gjøre det.

Skagen derimot, forsøkte bevisst å gjøre politiske poenger både ut av vår distanse til politikken og vår hjertetro på pedagogikkens fag- og forskningsmetode. Vi tilførte debatten to bevaringsverdige, men samtidig forandrede og oppdaterte pedagogiske prinsipper. Det var «ansvar for egen læring» og «tilpasset opplæring». I dag har de annet pedagogisk design og innhold enn tidligere, blant annet er de tilpasset dagens uforutsigbare samfunn, ny teknologi og samhandling. Altså, ikke identisk med prinsippene som var moderne på 70-og 80-tallet, som Skagen trodde. Det har skjedd mye i pedagogikkvitenskapen siden da.

Vi sier heller ikke at oppmøte vil skape kuede vanetenkere, slik Skagen skriver. Det er regelstyringen som i sum gjør det. Regelstyring har tendens til å formere seg; en regel tvinger frem nye i raskt tempo. Språkbruken, holdninger og tiltak endres og tilvennes over tid, i retning av «den giftige pedagogikk».

Vi er altså for oppmøte i skolen, men vi er også for ansvar og tillit fremfor tvang og skremsel. Dertil ettersøker vi både mer forskning på, og flere pedagogiske tiltak som kan hjelpe alle elever til å lære det de skal. Sentralt blir å styrke elevenes indre motivasjon for læring, fremfor en fraværsregel som kan bli en sovepute, både for skolen og politikerne.

Herner Sæverot, professor i pedagogikk og Glenn-Egil Torgersen, professor i pedagogikk

Typisk norsk

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen forsvarer i mandagens Aftenposten påstanden fra kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) og Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe om at norske verdier er truet.

Svakheten ved Isaksens kronikk er at han ikke tar tak i det mest problematiske ved utspillet: At uttalelsene kommer i en tid der en proteksjonistisk og nasjonalistisk vind blåser over Europa og Nord-Amerika. Og der den offentlige samtalen preges av skepsis til innvandrere og flyktninger.
I den konteksten kan Helleland og Borten Moes utspill ses som en populistisk måte å etablere et skille mellom «oss» (gode nordmenn) og «dem» (innvandrerne som truer våre verdier og fellesskap) i en tid der vi som samfunn trenger å dyrke frem fellesskap og forståelse fremfor fremmedfrykt.

Isaksen har imidlertid rett i at det er legitimt å snakke om at visse verdensoppfatninger, verdier eller væremåter er typiske i Norge, selv om de også er inspirert av og bygger på universelle verdier som menneskerettigheter og demokrati.

Likhetskulturen har stått sterkt i Norge gjennom generasjoner. Vi har vært et land med relativt små forskjeller og kort vei til makten. Vi har ikke hatt en sterk adel som mange andre land. Folkebevegelser som arbeiderbevegelsen, bondebevegelsen og kvinnebevegelsen har vokst frem med bred støtte i befolkningen og fått maktposisjoner.

Vi har en sterk folkelig kultur der likeverd og likestilling står sterkt. Der vi både underkommuniserer forskjeller og misliker om folk blir gjort forskjell på.

Dette er verdier og væremåter som mange i Norge ønsker å bevare og videreføre, uavhengig av om familien vår har bodd i landet i generasjoner eller om vi har ankommet landet i nyere tid.
Som ansvarlige velgere må vi vurdere om det er partiene med splittende retorikk og spill på fremmedfrykt som best fremmer et inkluderende fellesskap med verdier som likeverd, likestilling og at folk ikke skal gjøres forskjell på. Vi må nok heller se til andre partier som kan fremme en slik videreføring av viktige sider av norsk kultur.

Monica Sydgård, Cand. polit. i sosialantropologi

Var DAB verdt prisen?

Forhåpentligvis blir det siste gang stortingspolitikerne påtvinger det norske folk en bestemt teknologi og i praksis forbyr den gamle slik de har gjort da de bestemte at vi skulle skrote våre gamle FM-radioer og kjøpe DAB-radioer. Dette har de gjort i god tro ved at de er blitt forledet av noen få. Nye mobilsystemer er blitt tatt i bruk (2G, 3G, 4G) uten bruk av tvang og uten protester. Dette har skjedd fordi det nye systemet var bedre enn det forrige og fordi valget var frivillig. Mobilnettene betyr mer for folk flest enn radio. DAB-systemet er eldre enn GSM (2G) og benytter ikke moderne iterative feilrettende koder. Dessuten benytter det høyere frekvenser (240 MHz) enn FM (100 MHz) og får derfor dårligere rekkevidde. Å benytte brølende DAB kW-sendere kompenserer ikke for de tusenvis av små FM-senderne som er utplassert overalt i Norge.
For å gjennomføre dette teknologiskiftet måtte de kommersielle FM-senderne trues med slukking og subsidieres for å konvertere til DAB. De totale kostnadene belastet myndigheter og publikum vil antageligvis aldri bli offentliggjort for Stortinget og det norske folk. Hvordan kunne dette skje i Norge, og hvorfor gjør vi dette bare i Norge? Riktignok har vi fått flere kanaler. Var det verdt prisen?

Torleiv Maseng, professor emeritus