Debatt

Når ble det lov å mistro dem med diagnoser? | Hild Frøya Gravningen

  • Hild Frøya Gravningen

Det er ikke sånn at alle med ADHD er like, ikke alle med autisme heller. Derfor er det helt umulig å stille diagnose på grunnlag av maur i rumpa eller sjenanse, skriver Hild Frøya Gravningen. Foto: Fotolia/NTB Scanpix (illustrasjonsbilde)

Jeg fulgte datteren min hele den kronglete, vanskelige, emosjonelle veien mot diagnosene ADHD og autisme. Tro meg, diagnosene blir IKKE satt på grunnlag av sjenanse og maur i rumpa.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Torsdag 8. oktober skrev Gisle Roksund om «en flom av psykiatriske diagnoser». Den ble hyppig delt i sosiale medier.

Jeg må innrømme at jeg ikke leste den før i dag tidlig. Rett og slett fordi jeg har hørt det så mange mange ganger før, og jeg er egentlig litt lei hele greia.

Tar jeg det personlig? Ja, kanskje litt. For det er jolitt personlig, er det ikke? Det er jo som å le meg opp i trynet å si at jeg ikke kjenner mitt eget barn. At jeg ikke vet hva hun trenger. At jeg i løpet av mine åtte år som mammaen hennes har sett helt feil. Kronikken min på Nrk Ytring fra 2013 blir igjen aktuell.

Hild Frøya Gravningen

For hvem er det som setter en ADHD-diagnose på grunnlag av maur i rumpa? Hvilken psykolog er det som gjør det? Det lurer jeg på.Altså jeg VET at det finnes psykologer som tar svært lett på ting. Jeg sier ikke at de ikke finnes. Men jeg tviler sterkt på at de er så utbredt som mange skal ha det til.

Jeg har selv vært gjennom diagnosesetting, utredning og hele den prosessen rundt det å få en ADHD-diagnose. Jeg fulgte datteren min hele veien, hele den kronglete, vanskelige, emosjonelle veien mot diagnosene ADHD og autisme. Og tro meg, disse diagnosene blir IKKE satt på grunnlag av sjenanse og maur i rumpa.

Jeg får lyst til å skrike høyt

Jeg gråt meg gjennom foreldresamtale etter foreldresamtale, der jeg stadig ble bedt om å fortelle alle de negative sidene ved det kjæreste jeg har.

Jada, hun har tidvis maur i rumpa, i armer og bein også, om man skal gå helt bokstavelig til verks. Hun har tydelige tegn på autismespekterforstyrrelser også.

Vi har vært på foreldrekurs og fått mye god opplæring i hvordan å håndtere det. For sannheten er at det er utrolig vanskelig. Det er beintøft og vanvittig slitsomt.

Les intervju med Gisle Roksund her:

Les også

- Noen er redd for at jeg ikke tar sykdom alvorlig

Det er ikke sånn at alle med ADHD er like, ikke alle med autisme heller. Derfor er det helt umulig å stille diagnose på grunnlag av maur i rumpa eller sjenanse.

Jeg blir lei meg, skikkelig lei meg, både på grunn av de barna som tydeligvis har fått en diagnose de ikke skulle ha hatt, men aller mest lei meg på grunn av alle de barna som faktisk har alvorlige diagnoser, og deres foreldre, og som grunnet artikler som den i Aftenposten blir mistrodd og sett ned på.

For det er slettes ikke det vi trenger. Noen ganger får jeg lyst til å skrike høyt. Vi trenger forståelse, for pokker, hør oss, se oss, tro oss!

Når ble det lov å mistro dem med diagnoser?

Hvorfor og når ble det lov å mistro dem med diagnoser? Hvorfor og når ble det bestemt at alle skal være like? Jeg lyver ikke, min datter lyver ikke og min familie lyver ikke.

Hun har faktisk de diagnosene, og alle de utfordringene det fører med seg. Vi som familie står overfor de utfordringene hver eneste dag. Og det går på bekostning av andre ting. Det er umulig for utenforstående å forstå, men sånn er det altså.

Klarer du å sette deg inn i hvordan det er å se, allerede fra 18 måneders alder, at ditt barn er annerledes?

Klarer du å sette deg inn i hvordan det er å ta opp dette med helsesøster, for så å få beskjed om at nei, slike ting kan man ikke se så tidlig? Først tre år senere henviste den samme helsesøsteren oss til BUPA.

Tre måneder på utredning

Klarer du å sette deg inn i hvordan det er å be barnehagen om å overføre barnet ditt til en forsterket avdeling, og oppleve at de isteden plasserer henne i barnehagens største avdeling? Nå ble hun riktignok overført til forsterket avdeling etter bare noen måneder i den andre avdelingen, men det var likevel en ekstra belastning for henne, da spesielt med tanke på hennes utfordringer.

Når dette er sagt, så må jeg også si at jeg er veldig fornøyd med både barnehagen og helsestasjonen. De har vært uvurdelige når det gjelder overgangen mellom barnehage og skole.

Les også:

Les også

Vi trenger ikke mer antidepressiva og psykofarmaka, vi trenger en samfunnsmedisin | Miriam Neegaard

Klarer du å sette deg inn i hvordan det er å møte opp på fireårskontroll med barnet ditt, og oppleve at ungen totalt nekter, kaster ting rundt og skriker?

Klarer du å sette deg inn i hvordan det er å få henvisning til utredning, hvordan det er å to ganger i uka sette seg inn i en taxi, kjøre til et helt fremmed sted, der du og barnet ditt skal bli observert og skrives om? I tre måneder var vi på utredning. TRE måneder. Diagnosen ble ikke satt på et kontor, utav intet bare fordi min datter har maur i rumpa.

Bare tro meg, vær så snill

Autismediagnosen ble heller ikke satt uten observasjon. Den ble satt etter tre måneder med mange observasjoner, både av samspill mellom min datter og meg, og mellom min datter og andre barn. Den ble satt etter mange samtaler med meg, der jeg tidvis gråt, og omtrent tryglet dem om å ikke sette denne diagnosen på mitt barn. Jeg vil jo bare det beste for henne.

Uttrykket «ikke tro på alt du leser» kunne ikke ha vært mer treffende enn her. For hvem er det som skriver disse kronikkene om at ADHD-diagnoser blir stilt raskt og uten skikkelig utredning, og at man får autismespekterdiagnoser om man sliter med det sosiale?

Har de opplevd dette selv? Vet de hvordan en utredning av barn fungerer? Vet de hvor mye disse psykiaterne og psykologene, legene og sykepleierne jobber, for at disse barna skal få det bedre, med eller uten diagnose? Vet de hvor mange foreldretårer som har blitt grått gjennom disse utredningen? Vet de hvor mange tårer jeg har grått?

Bare tro meg, vær så snill. Jeg ber ikke om hjelp, ikke om avlastning, ekstra penger eller noenting. Jeg ber ikke om en klem en gang. Det eneste jeg ber om er forståelse, og at du TROR på meg, at du TROR på at min datter har de diagnosene, og at hun HAR dem. Ikke at en uerfaren psykolog har satt den, men at vi har vært igjennom en svært opprivende og psykisk smertefull utredning, som til slutt endte med diagnosene ADHD og autisme. Tro på det. Vær så snill. Da er mye gjort.

Teksten er også publisert på Hild Frøya Gravningens blogg.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

  1. Les også

    Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise | Gisle Roksund

  2. Les også

    Jeg er forelsket i det vanlige mennesket. Derfor er jeg imot prestasjonskulturen. | Per Fugelli

  3. Les også

    Forsker mener det er store mørketall blant «flinke» jenter med udiagnostisert Asperger

Les mer om

  1. Debatt
  2. Psykiatri
  3. Psykisk helsevern
  4. Psykisk helse

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Sofie skrek til hun sovnet av utmattelse. Foreldrene var utslitte. Så fikk hun diagnosen.

  2. FAMILIE OG OPPVEKST

    Lærerne trodde Zabine (15) var lat og uinteressert. Ingen skjønte at hun hadde en variant av ADHD.

  3. KOMMENTAR

    «Sett flomlyset på seksåringene»

  4. NORGE

    Nå har forskere fulgt barn med ulik personlighet. Studien avliver myter om overaktive barn.

  5. A-MAGASINET

    Hedvig Landre sluttet å snakke da hun var tre år. Det tok 17 år før hun kunne ha en samtale igjen.

  6. NORGE

    Han bar på den vonde hemmeligheten halve livet. Så ble han desperat.