Hijabforbud er viktig symbolpolitikk | Andreas C. Halse
Det er problemer med å innføre forbud mot hijab i barneskolen. Men et forbud er ikke like ille som et påbud. Det siste er realiteten for altfor mange.
Integreringsutvalget til Agenda har gjort nybrottsarbeid for venstresiden og kommet opp med en rekke gode tiltak som kan bedre integreringen om de blir gjennomført. Kritikken mot utvalget har først og fremst kommet fra aktører på venstresiden og omhandler stort sett forslagene om å forby niqab og jobbe mot barnehijab i skolen.
Blant de tydeligste kritikerne finner vi avisen Klassekampen som i en lederartikkel pekte på forslaget om å arbeide mot hijab i barneskolen som symbolpolitikk. En gruppe lærerutdannere og utdannings- og mangfoldsforskere tar det lenger i Dagsavisen og kritiserer også at utvalget i det hele tatt nevner bruk av niqab i skolen som problematisk. De mener at problemstillingen rett og slett ikke eksisterer.
Religiøs dominans
For å ta det siste først. Niqab finnes i Norge og det finnes folk som vil bruke det. Også på skolen. Det er flere år siden jeg, på bakgrunn av konkrete hendelser, var med på å behandle en sak om dette på fylkestinget i Akershus. (Enkelte blir sikkert overrasket over at SV stemte mot å tillate plagget).
Når det kommer til bruk av hijab blant barn er dette fenomenet langt mer utbredt. Alle som fra tid til annen ferdes på skolene i Oslo øst er klar over dette. Blant dem som ytrer seg om temaet er det få som kjenner situasjonen like godt som den somaliske foredragsholderen Amal Aden. I en debatt under Arendalsuka i forrige uke kommenterte hun tilstanden ved skolene i Oslo øst, der enkelte skoler er totaldominert av meget reaksjonære muslimer med ytterliggående og salafistiske holdninger. Der eksisterer det hijabpåbud. For muslimer. Den som ikke dekker seg til blir sett på som løs, uren og er en dårlig muslim som skal straffes og støtes ut.
Verdikamp i ulike muslimske miljøer
Storsamfunnet er i ferd med å forstå at mennesker med bakgrunn fra Midtøsten er ulike mennesker med ulike meninger, men vi er ikke i mål. Altfor ofte blir både mediene og arrangører av ulike seminarer blinde for egne fordommer og egen naivitet når de lar en reaksjonær imam eller lederen for Islam Net få lov til å snakke på vegne av alle muslimer. Tanken synes så være at ser du ut som du kommer fra Midtøsten, er det ikke så farlig hva du faktisk står for. Det ligger en form for rasisme i en slik holdning.
Storsamfunnet er i ferd med å forstå at mennesker med bakgrunn fra Midtøsten er ulike mennesker med ulike meninger, men vi er ikke i mål.
Stemmer som Kadra Yusuf, Amal Aden og Nancy Herz er blant dem som går i front for at jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn skal ha friheten som alle kvinner fortjener. Diskusjonen om hijab i barneskolen handler ikke om majoritet mot minoritet. Det handler om hvilken side vi stiller oss i de interne verdikampene som skjer innenfor de muslimske miljøene akkurat nå.
Les om jentene som forsvarer sin rett til frihet:
Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå | Nancy Herz
Arendalsuka - paneldebatt: Unge, skamløse minoritetsjenter
Hør meg når jeg skriker: Min hijab, min frihet | Sheima Ali (18)
Viktig frihetssymbol
Å jobbe mot hijab i barneskolen er ikke å være «mot muslimer». Det er mot meningen til noen muslimer, men i tråd med meningen til andre. Som den moderate Alexander Mousavi, som mener utvalget ikke går langt nok og tar til ordet for forbud. Jeg er enig.
I likestillingskampen har lovverket tradisjonelt blitt brukt for å motvirke strukturell undertrykking, sosial kontroll og i stadig større grad større grad stilt seg på siden til dem som kjemper for frihet. Et forbud er kanskje symbolpolitikk, men det er et viktig symbol fordi det er et symbol på hvilke krefter vi støtter opp om. Og hvilke vi jobber mot.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
