Debatt

Senterpartikoden: Aldri i norsk partihistorie har så få skyldt så mye til ett enkelt parti | Einar Lie

  • Einar Lie
    Einar Lie
    Professor i økonomisk historie, Universitetet i Oslo

Når vi her hjemme har fått fulgt med på amerikanske nyheter noen måneder, tror jeg populistiske argumenter vil falle kraftig i kurs. Da vil Senterpartiets talsmenn raskt finne andre veier til å fremme sine velgeres interesser, skriver Einar Lie. Bildet viser Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Senterpartiets velgere har lett for å akseptere dyre, statlige satsinger når bare inntektene tilfaller dem selv. Og her kommer partiet til å fortsette å levere, igjen og igjen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mens Senterpartiet i det siste har gått frem på meningsmålingene, har partiet fått mye kritikk for lettvint og populistisk retorikk.

Kritikken har utvilsomt mye for seg.

Samtidig skygger diskusjonen om valg av argumentasjonsform for et vesentlig suksesstrekk ved partiets politikk som vi finner igjen også i dag:

En sterk og imponerende vilje og evne til å sikre sine kjernevelgeres interesser, og en ytterst fleksibel holdning til de argumentene som skal til for å oppnå dette.

Sparepartiet som ble et utgiftsparti

Senterpartiet ble dannet i 1920 under navnet Bondepartiet, et nasjonalt orientert parti som var sterkt preget av jordbrukernes interesser.

Det var et typisk spareparti, redd for offentlige utgifter som kunne bidra til høyere skatter for bøndene.

Da partiet var i regjering i årene 1931–33, ble verdenskrisen møtt med harde nedskjæringer i statsutgiftene.

Posisjonen endret seg raskt.

I 1933 gikk Arbeiderpartiet til valg på et kriseprogram som lå langt fra Bondepartiets politikk. Likevel fant partiene sammen et par år etter – ved at en mengde tiltak som støttet bøndene, ble en del av den ekspansive krisepolitikken.

De store subsidiene kom etter krigen. Bondepartiets sentrale symbol, den sterke, uavhengige bonden, ble nå gjort avhengig av overføringer fra stat og forbrukere.

Senterpartiet ble ikke bare en fleksibel produsent av ulike politiske begrunnelser for støtten.

Einar Lie Foto: Olav Olsen

Subsidieregimet ble innført av et litt motvillig Arbeiderparti, og den største trusselen mot overføringene lå i mulige borgerlige regjeringer.

Her ble Senterpartiet en klippefast garantist mot politikk som svekket distriktene.

Den lokale maktbasen

Den sentrale maktposisjonen kan ikke forstås uten partiets sterke lokale posisjon.

På femti- og sekstitallet hadde Senterpartiet fra seks til ti prosent i valgoppslutning.

Likevel hadde partiet fra 1959 av, like mange ordførere som de andre borgerlige partiene tilsammen.

Dette ga en sterk lokal maktbase, med en mengde pragmatiske og dyktige lokalpolitikere.

Den lokale tyngden bidro også til at grunnplanet har hatt mer innflytelse enn hos andre partier, og det har holdt partiet fastere knyttet til distriktenes kjernesaker.

  • Rekordmåling for Senterpartiet: - Norsk nasjonalisme er en positiv kraft

Også i dag har Senterpartiet omtrent like mange ordførere som stortingsflertallets partier tilsammen.

Dette er helt bemerkelsesverdig og en viktigere grunn til Senterpartiets motstand mot kommunereformer enn noen av deres egne sier høyt.

Sammenslåinger gir ikke bare færre kommuner, men mange av de mest åpenbare kandidatene til fusjoner har ordførere fra det store ordførerpartiet.

Klimapolitisk pragmatisme

Senterpartiets kuvending i klimapolitikken minner om den vi så i trettiårenes budsjettpolitikk.

I 1989 gikk partiet inn for en reduksjon av CO-utslipp på dramatiske 50 prosent innen år 2000. Forskere den gang mente at det ville krevd en bensinpris på 30 kroner, tilsvarende 55 kroner i dag.

Senterpartiet tenkte nok aldri at deres vedtak skulle bli praktisk politikk. Men mange trodde den gang at radikal klimapolitikk ville styrke en smått-er-godt-linje, at produkter og mat ville bli mer kortreiste.

Aftenposten - - Å kalle oss i Senterpartiet for populister... | Facebook

Som noen husker, foreslo Per Olaf Lundteigen at vaskemaskinene våre heretter skulle produseres innenlands.

Og det hele passet godt inn i partiets nei til EU-linje, som ble ført med en retorikk som neppe var mye mindre populistisk enn den vi ser i dag.

Summen av det hele var en velgermessig braksuksess.

Nå ligger partiet i klar bremseposisjon i klimapolitikken. Ledelsen har kommet til at økninger i bensin- og drivstoffavgifter ikke virker, bare belastes folk flest.

Også i dag har Senterpartiet omtrent like mange ordførere som stortingsflertallets partier tilsammen

Derimot applauderes høstens post-faglige vedtak om en høy innblanding av biodiesel, presset gjennom av Venstre i høst.

Virkningene er høyst diskutable; kostnadene er ukjente, men svært høye.

Men mange forstår hvor inntektene fra norsk produksjon av diesel fra biomasse vil havne.

Senterpartiet, som sitter med noen av landets raskeste hjerner i forståelsen av subsidie- og reguleringsendringer, har for lengst funnet ut at jord- og skogbrukere vil komme godt ut.

Her har Venstre åpnet en ny lomme hos forbrukerne og skattebetalerne. Og Senterpartiet vil sikre at det trekkes store summer opp av den ved et eventuelt rødgrønt flertall etter valget.

Biodieselkameratene

Biodieselkameraten Venstre er for øvrig Senterpartiets antitese. Den enes lange nedtur illustrerer den andres suksess.

Venstre var et storparti frem til mellomkrigstiden.

Ved de første valgene etter krigen fikk Venstre oppunder 14 prosent og Bondepartiet cirka 8 prosent.


Fersk måling i februar: Meningsmålingen Respons Analyse har utført for Aftenposten, Adresseavisen og Bergens Tidende, viser at Sp går frem 2 prosentpoeng siden målingen i forrige måned, og 3,6 prosentpoeng siden valget i 2013.


Senterpartiet ligger i dag på minst det samme nivå, mens Venstre falt gradvis frem til tidlig på 1970-tallet og har siden fristet en tilværelse rundt eller godt under sperregrensen.

I kommunene har Venstre en enda mindre tyngde enn det lave stemmetallet skulle tilsi, med en femtendedel (!) av Senterpartiets ordførerantall.

Mens Senterpartiet er ren basis, der interessene styrer den ideologiske overbygningen, er Venstre overbygning helt uten basis.

Den klassiske venstremannen er en høyt utdannet, idealistisk person som leter etter en viktig sak å brenne for.

Senterpartiets velgere har lett for å akseptere dyre, statlige satsinger når bare inntektene tilfaller dem selv. Og her kommer partiet til å fortsette å levere, igjen og igjen

Venstre var en gang partiet til de nasjonsbyggende skipsrederne, til de mest religiøse blant oss, siden har det vært et typisk lærerparti, under Sponheim snakket man de små og mellomstore bedriftenes sak.

I dag brenner partiets politikere for klimasaken. Det gir seg utslag som insisteringen på mer biodiesel, og mer jernbanebygging enn jernbanen selv går inn for.

Like a Rolling Stone

Det er ikke lett å bite seg fast som basisvelger med slike endringer i ideologi og politikk.

Jeg lurer for eksempel på om noen av de nøyeregnende småbedriftslederne som kom til på nittitallet, setter pris på uutredete klimatiltak med tvilsom effekt og ukjente kostnader.

Å engang ha stemt Venstre er litt som å ha vært på Bob Dylan-konsert på Nya Ullevi.

Forbausende mange har opplevd det. Men det blir ikke så lett en varig tilstand.

Snart reiser Dylan videre, og det blir dyrt og krevende å henge med.

Ord for dagen

Men Senterpartiets velgere har lett for å akseptere dyre, statlige satsinger når bare inntektene tilfaller dem selv. Og her kommer partiet til å fortsette å levere, igjen og igjen.

Og retorikken? Den er pragmatisk og situasjonstilpasset, og jeg tviler på at den vil vare.

Når vi her hjemme har fått fulgt med på amerikanske nyheter noen måneder, tror jeg populistiske argumenter vil falle kraftig i kurs.

Da vil Senterpartiets talsmenn raskt finne andre veier til å fremme sine velgeres interesser.


På Twitter: @lie_einar

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Senterpartiet (Sp)
  2. Politikk
  3. Venstre (V)
  4. Klimapolitikk
  5. Retorikk