«Sitter jeg helt stille, så kommer kanskje ikke turen til meg og mine...» | Gülay Kutal

  • Gülay Kutal, leder av SVs etniske likestillingsutvalg
Aftenposten 23. februar: UDI mener foreldrene løy i 1990. 27 år senere må barn og barnebarn forlate Norge. (Lenke til hele saken i teksten.)

Å rokke ved statsborgerskapsinstitusjonen kan føre til svekking av sikkerheten statsborgerskapet skal gi.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Høyre-Frp-regjeringen, med støtte fra Venstre og KrF, har satt i gang det som fremstår som en utvisningskampanje, for å utvise personer som har oppnådd statsborgerskap ved å oppgi feilaktig informasjon om sitt opprinnelsesland.

Gülay Kutal er landstyremedlem og leder av SVs etnisk likestillingsutvalg, og SVs fraksjonsleder i helse- og sosialområde i Oslo bystyre.

Det virker som om UDI plutselig har masse ressurser og bruker sin ledige kapasitet (det er færre asylsøkere til landet enn antatt) til å gjennomføre en skremmende utkastelsesprosess av folk som har bodd i landet to, og ja, til og med i tre generasjoner.

«Familie på 12 mister statsborgerskapet etter 27 år i Norge», sto det i Aftenposten, 23. februar.

«Sitter jeg helt stille, så kommer kanskje ikke turen til meg og mine ...», skriver Onur Safak Johansen, en dyktig LO-dame, i et offentlig Facebook-innlegg.

«I 1968 kom faren min til Norge. Han flyktet ikke fra krig og terror. Men valgte seg Norge for å gi familien sin en bedre fremtid. Norge trengte arbeidskraft så han og mamma ble ønsket velkommen.

Da jeg var 6 år vandret jeg inn på familiegjenforening. Ingen flukt og ingen redsel. Alle papirer og pass var i orden. En sannhet med visse modifikasjoner, i det tyrkiske passet mitt er jeg registrert et år yngre enn det jeg egentlig er.

Foreløpig ser jeg på familier som blir returnert! Barn som er født i Norge blir deportert! For de returneres nemlig ikke til landet i de er født i! De sendes UT av landet de er født i!»

Flere reagerer på dette på samme måte som henne.

Å begynne å rokke ved statsborgerskapsinstitusjonen kan føre til en svekking av den sikkerheten som statsborgerskapet gir.

For dem som har oppnådd statsborgerskap og opplever tilhørighet til det norske samfunnet, kan det selvfølgelig føre til en angst for hvor vidt en selv kan bli rammet av nye forandringer i lov og regelverket, og tap av en grunnleggende tillit til samfunnet og det politiske systemet.

Å ta fra folks statsborgerskap er høyst urimelig når feilen er begått langt tilbake i tid og man har integrert seg i det norske samfunnet.

Brødrene og familien risikerer å bli sendt ut av Norge fordi UDI mener foreldrene oppga feil bakgrunn i 1990. Brødrene vil være anonyme av hensyn til barna sine.

Å frata mennesker deres statsborgerskap er uansett en meget uforholdsmessig straff for å ha oppgitt feilaktig informasjon langt tilbake i tid, og da i en sannsynligvis stressende og truende situasjon.

Å frata statsborgerskap er et straffetiltak som ikke skal brukes. Barn kan uansett ikke straffes for feil som foreldrene har begått.

Hvis man allikevel skal kunne fratas statsborgerskap i visse tilfeller, bør det skje etter en domstolsbehandling – ikke etter et forvaltningsvedtak i UDI.

Det bør innføres en foreldelsesfrist for slike saker.

Og, ikke minst: Saksbehandling av slike saker bør stilles i bero frem til regelverket er endret og en domstol er realisert.

Folk som har innvandret og bidratt til dette landet, og oppnådd statsborgerskap, fortjener ikke denne ekskluderingen og utryggheten. Det er trist, urettferdig, ikke smart, og kan ikke aksepteres!

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter