Debatt

Kort sagt, søndag 8. april

  • Redaksjonen

Sexolog-kritikk, forsvarsbudsjett og NATO etter 9. april, rein og rovvilt. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Usaklig kritikk av sexologene

I kronikk 22. mars i år fremmer Anne Wæhre og Kim A. Tønseth en svært usaklig beskrivelse av sexologenes arbeid med klienter som søker behandling på grunn av kjønnsinkongruens.

Sexologiske rådgivere er helsearbeidere med ett års videreutdanning i sexologi fra universitet. Disse kan søke autorisasjon i regi av Nordic Association for Clinical Sexology (NACS) som spesialister i sexologisk rådgivning. Spesialister i klinisk sexologi er psykologer og leger med videreutdanning i sexologi tilsvarende to års universitetsutdanning.

Det som kjennetegner sexologer, er at vi har en relativt omfattende videreutdanning angående kjønn og seksualitet, i motsetning til andre sosial- og helsearbeidere.

To-kjønnsmodellen utfordres

Sexologi er et fagfelt som har utviklet seg siden 1800-tallet, og er representert ved et stort internasjonalt fagmiljø, faglige kongresser, tidsskrifter og utdanningsprogrammer. I mange land, for eksempel Sverige, er sexologer en del av det offentlige behandlingstilbudet for personer med kjønnsinkongruens. Ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) er det ingen som har sexologisk utdanning eller autorisasjon.

Rikshospitalet har definert sitt mandat til å gjelde personer som ønsker full overgang fra mann til kvinne eller fra kvinne til mann. Denne to-kjønnsmodellen blir nå utfordret ved at stadig flere definerer seg utenfor kjønnsmajoritetene.

Profesjonelt og etisk møte

Det kan være en kulturell begrensing som bidrar til at vi ikke forstår hva dette fenomenet er. Kanskje har vi for snever definisjon av kjønn? Ny forskning viser at biologisk grunnlag for kjønn er langt mer mangfoldig enn man tidligere har trodd.

Norske sexologer følger Standars of Care, som er utviklet av et internasjonalt behandlings- og forskningsmiljø (WPATH) for å imøtekomme klienter på et profesjonelt og empatisk grunnlag. Internasjonalt er det mye forskning på gang, og vi kan nevne et relativt robust resultat, som er at unge som får tidlig hormonbehandling ser ut til å ha bedre psykisk helse enn dem som ikke får det.

Elsa Almås, leder i styret i Norsk Forening for Klinisk Sexologi


«Aldri mer 9. april» gjelder fortsatt

Også her i landet trenger vi i 2018 et militært forsvar på grunn av den uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjon. Det innebærer et nasjonalt forsvar, samt den sikkerhetsgevinst som solidariteten i NATO gir. De henger nøye sammen. Norge må selv holde et «terskelforsvar» for å kunne få NATO-hjelp. Samtidig må vi kunne stille opp i NATO-operasjoner. Men langtidsplaner og ny forståelse av forsvarsbudsjettene klarer ikke å tilsløre at vår evne til håndtere kriser og konflikter ikke holder mål, slik Aftenposten presenterer 4. april, og som lederartikkelen følger opp dagen etter.

Gjennom år har Regjeringen selv innrømmet at Forsvarets operative evne på viktige områder er «mindre god». Norge må ta store grep for å følge opp norsk og NATOs mål om forsvarsbudsjett på 2 prosent av brutto nasjonalprodukt.

Snart 70 års NATO-medlemskap har bidratt til sikkerhet for oss. Det er en grunn til at NATO ble etablert og fortsatt teller. Norge stilte opp fra første stund. Da hadde vi nettopp smertelig fått erfare invasjon og fem års okkupasjon. Nordmenn måtte bittert erkjenne at tidligere nøytralitetspolitikk ikke holdt mål. Forsvaret var svekket. Vi ble «tatt på sengen.» Etter 1945 satset Norge betydelig på militært forsvar. En stor del av statsbudsjettet gikk til forsvarsformål. Nordmenn ble enige om at det forsmedelige ikke skulle kunne gjenta seg.

Selv med annerledes militære utfordringer nå, gjelder fortsatt «Aldri mer 9. april».

Trygve Eriksen, Holmestrand


Rovviltnemndene er en parodi

Sett i lys av skrantesyke tilfellene i Nordfjella, hvor hele reinsdyrstammen på 2000 dyr i vinter måtte bøte med livet, finner jeg det betenkelig at det fortsatt settes ut betydelige mengder med saltsteiner til sauen i Forollhogna. En vet at slike samlingsplasser potensielt utgjør en stor risikofaktor for spredning av skrantesyke.

Selv om det er forbudt å sette ut saltsteiner for hjortevilt i dette området, gjelder ikke dette sauenæringen. Disse steinene blir daglig oppsøkt av reinen med den smitterisikoen dette medfører. Hvor er føre var-prinsippet? Er vi villig til å gamle på at den unike villreinstammen i Forollhogna skal lide samme skjebne?

Foto: Erlend Haarberg

Når også beitenæringen fortrenger det naturlige viltet som burde ha førsteretten i en nasjonalpark, er det bare trist. Dessverre er utmarksbeite for sau (rundt tre måneder med sommerbeite) mer viktig enn at jerven skal få bruke nasjonalparken. For ikke lenge siden vedtok rovviltnemnda i Midt-Norge at Forollhogna nasjonalpark ikke lenger skal være yngleområde for jerv. Det kommer ikke som noen stor overraskelse når man ser på nemndas sammensetning av bønder, reindriftsutøvere og folk fra Senterpartiet.

Rovviltnemndene er en stor parodi, og har for lengst utspilt sin rolle som et ansvarlig forvaltningsorgan av våre truede rovdyr.

Erlend Haarberg, naturfotograf


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Rovdyrforvaltning
  2. Transseksuell
  3. Forsvarspolitikk