Debatt

Dagens kortinnlegg | fredag 29. desember

  • Debattredaksjonen

Dagens kortinnlegg tar for seg situasjonen ved DOGA, mediers rolle i krig, #metoo, Ruseløkka skoles fasade og vi setter punktum i debatten mellom Einar Gelius og Espen Ottosen om synd og kirken.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kan vi ønske DOGA et godt nytt år?

Norsk Design- og Arkitektursenter er i hardt vær. Det sliter med interne konflikter og ledere som slutter etter tur, noe som går ut over kvaliteten på arbeidet. En kollega uttalte nylig: «De klarer jo ikke engang å skifte lyspærer.»
Norsk formgivning har slitt med faglige motsetninger siden dannelsen av Foreningen Brukskunst i 1918. I tillegg kommer politikernes begrensede kunnskap.
Da Norsk Form ble dannet i 1993 på tuftene av Foreningen Brukskunst, ble arkitekturen innlemmet. Det ble finansiert av Kulturdepartementet og hadde et kulturelt formål. Det ble fusjonert med Norsk Designråd, som var finansiert av Næringsdepartementet og fokuserte på industridesign.

Det nye DOGA ble underlagt Næringsdepartement. Det er en løsning som ivaretar dagens krav til helhetstenkning, men har ført til interne problemer. At departementet ikke overskuer fagområdets betydning er også et problem.
Til tross for motsetningene har senteret ivaretatt viktige oppgaver som utstillingsvindu og diskusjonsarena, og ikke minst som markedsføringsorgan i utlandet. I dagens krisesituasjon har interessekonflikten mellom fagområdene blusset opp og senteret er blitt offer for distriktspolitikk.
Norge trenger et bærekraftig senter som kan ivareta sine oppgaver som utstillingsvindu og som møteplass. I en konkurranseutsatt global situasjon har vi ikke råd til faglig krangel og politisk uvitenhet.
Godt, nytt år, DOGA!

Astrid Skjerven, professor Institutt for produktdesign
Høgskolen i Oslo og Akershus


Erik Bye mer engasjert enn naiv

I et innlegg i avisen 14. desember skrev Bjørn M. Berge at Erik Bye neppe var naiv den gangen han rapporterte fra Biafrakrigen. Jeg kan bekrefte at det aldri var hemmelig at begge sider brukte kommunikasjonsbyråer til å fremme sine interesser. Det visste selv jeg som ung student på reise i Biafra i 1974, like etter at krigen var over og nesten fire millioner mennesker var døde.

Erik Bye brukte sin posisjon som en høyt respektert person til å formidle det han så av lidelser i Biafra. Han tok et medfølende perspektiv, men ikke ansvar for at andre brukte reportasjene hans til å skape en solidaritet som noen ikke likte.

I dag er utfordringen heller at stridende grupper bruker mediene til å kontrollere egen befolkning og skape det konfliktbildet de ønsker verden skal se. Hvordan bør norske journalister og humanitære aktører som samarbeider med uavhengige medier ute, forholde seg til endringene i det lokale mediebildet? En ny bok, Routledge Companion to Media and Humanitarian Action, kan anbefales som en god innføring i slike problemstillinger.

Ivar Evensmo


La fasaden stå!

Med sjokk og vantro leses følgende i Aftenposten 17. desember: «Ruseløkka skole rives».

Fylkesmannens avgjørelse på at fremgangsmåten har vært lovlig, er mulig relevant. Men det som ikke er relevant, er ignorering av aksjonsgruppens protester og støtte fra partiene Venstre, Fremskrittspartiet og Rødt. Hvor historieløs går det an å bli? Jeg gremmes! Oslo kommune greide å bevare den vakre fasaden på Karl Johans gate (Paleet), hvorfor ikke greie det samme med Ruseløkka skole?

Tragisk at fasadene i gamle Vika terrasse også forsvant i moderniseringsdragsuget. I stedet sitter vi igjen med kalde monotone fasader, uten sjel! Ett eksempel er det nye Nasjonalmuseet, som blir stående i grell kontrast til den vakre fasaden på den gamle Vestbanestasjonen.
Min mor og tante fikk sin barnelærdom på Ruseløkka skole, tror de hadde snudd seg i graven i dag!

For all del, innmaten kan helt klart moderniseres, men: la fasaden stå!

Tove Forsberg, Nesodden


Den som tier samtykker?

Joachim Lund latterliggjør det svenske lovforslaget som sier at all sex uten samtykke er overgrep. Han viser til norske påtalemyndigheters uttalelse om hvor vanskelig det blir å bevise kriminell hensikt hvis et overgrepsoffer «tenkte inni seg at han eller hun ikke ville ha sex, men ble med på det likevel.»

Sex forutsetter aktiv medvirkning av minst to parter. Lunds harselas preges av den utdaterte holdningen om at det er ok å ta seg til rette hvis den andre er passiv. Uttalelsen han siterer uttrykker det samme: Hvis noen tenker noe inni seg og ikke gir uttrykk for hverken det ene eller det andre, ja da er det bare å kjøre på! Ikke rart FN setter spørsmålstegn ved norsk vilje til å ta voldtekt alvorlig.

Vi har faktisk avsluttet epoken der en aktiv partner kunne ture frem mot en som ikke responderte eller til og med var avvisende. #metoo-kampanjen har vist at dette ansees som uakseptabelt. Loven bør holde tritt med samfunnets holdninger til sex og frivillighet. MDG har lenge ønsket en lovendring i tråd med det svenske forslaget: All sex skal kreve et aktivt fysisk eller verbalt samtykke.

Einy Langmoen, lokalpolitiker for MDG


Gelius dobbeltkommuniserer

I sin kronikk i Aftenposten 16. desember siterte Einar Gelius den svenske filmskaperen Kay Pollak som har sagt at kirken «har funnet på synden for å holde mennesker nede.» I et svar 20. desember spurte jeg om han ikke ville «betrakte hykleri, smålighet, gjerrighet som synd
Dette svarer Gelius egentlig ikke på i et innlegg 24. desember, men hans anklage er at jeg «tillegger ham synspunkter jeg overhodet ikke har.» Videre skriver han: «Jeg har ikke fornektet at ondskapen er en del av livet vårt.» Det er bra. Men hvis han faktisk mener kirken fortsatt bør snakke om denne ondskapen og kalle overgrep og overtramp for synd, bør han slutte å sitere Pollak som støtte. Slikt fremstår som dobbeltkommunikasjon.

Bagatelliserer overgrep

Jeg skrev at Gelius i boken Sex i Bibelen bagatelliserte overgrep. Dette er Gelius, ikke overraskende, uenig i. Problemet er bare at han dobbeltkommuniserer også på dette punktet. I boken skriver han for eksempel at forholdet mellom kongen David og den gifte kvinnen Batseba foregikk «med en gjensidig lidenskap». Det er ren ønsketenkning. Alle som har hørt uttrykket «asymmetriske maktforhold» innser at det bare er den med makt som tror at forholdet er gjensidig (dette er for øvrig også Bibelens perspektiv på denne hendelsen).
Mange av dem som leste boken Sex i Bibelen var overrasket over at Gelius, til tross for stikkord som gjensidighet og frivillighet, brukte historier som etter alt å dømme ikke handlet om likestilt kjærlighet til å fabulere i vei om heftig og lidenskapelig sex.

Ellers er Gelius svært opptatt av å advare mot samrøre mellom religion og makt. Det er bra. Men som tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet tar han plass i et glasshus. Han er også blant de få som tviholdt på statskirkeordningen fordi han ville at politikere – og ikke kirkelige organer – skulle styre kirkens kurs.

Espen Ottosen, teolog og filosof, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband


Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Arkitektur
  3. Distriktspolitikk
  4. Sex
  5. Overgrep
  6. Erik Bye
  7. Religion