Debatt

Ja til mer permisjon til far, men ikke på bekostning av mor | Nina Karoline Fraas

  • Nina Karoline Fraas

Datteren min er så liten, så glad, så skjønn. Hun utvikler seg foran øynene mine, og nå skal hun ha åtte timers utvikling hver dag som jeg ikke får være delaktig i, skriver Nina Karoline Fraas. Foto: Privat

I går klarte jeg meg bra. I dag gråt jeg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag, da jeg hadde den sterkeste reaksjonen så langt, bestemte jeg meg for å skrive. Om det som for politikerne handler om tall og statistikk, men som for meg handler om følelser.

Nina Karoline Fraas Foto: Privat


Tilbake på jobb

Datteren min er i overkant av åtte måneder. Om seks dager begynner jeg å jobbe. Hun er heldig som skal tilbringe ti uker med pappaen sin før hun begynner i barnehage.

I går sto jeg opp tidlig – oppstart gode vaner. Jeg vasket vinduer i andre etasje mens de lekte i første, jeg dro på trening, jeg møtte en venninne. Øvde meg, klarte meg bra. I dag gråt jeg. Avlyste planer. Vondt i magen.

Hun er så liten, så glad, så skjønn. Hun utvikler seg foran øynene mine, og nå skal hun ha åtte timers utvikling hver dag som jeg ikke får være delaktig i. Likevel er jeg heldig: Ved en eventuell nestemann har jeg på dette tidspunktet allerede vært i jobb en måned.

Les også

Les også: Hjemmearbeid stigmatiseres. Mors rettigheter er borte. Hvem vil påta seg å føde barn? | Anne Eskild

I det øyeblikket jeg fikk henne på brystet ...

Da jeg ble gravid, hadde jeg 40 minutter pendlevei. Under graviditeten var jeg sikker på at jeg skulle tilbake til samme arbeidsplass. Høy trivselsfaktor med gode kolleger og en trygg, variert og morsom hverdag.

Jeg koblet meg mentalt på i bilen til jobb, og av på vei hjem. Kjempeglad for å høre musikk og morgenprat på P3morgen.

I det øyeblikket jeg fikk henne på brystet, føltes den samme veien som en evighet. 80 minutter i bil hver dag tilsvarer 400 minutter hver uke. Musikk kan jeg høre på anlegget hjemme og podkastappen er god. Jeg søkte jobb nærmere, og på mandag har jeg 13 minutter til jeg er hjemme igjen. Både ledere og kolleger visste det, men jeg visste det ikke. Ikke før jeg opplevde det. At tiden blir så dyrebar.

Hva det handler om

Jeg elsker jobben min, jeg gleder meg til å jobbe igjen. Det handler ikke om det.

Det handler om et menneske som enn så lenge ikke har vært like lenge ute i verden som inne i min mage. Som ikke kan snakke, som ennå ikke krabber. Hun tar ting veldig rolig. Hun nyter øyeblikkene, jeg ser det. Jeg ser at hun registrerer hvem av oss som kommer inn i rommet. Hun søker trygghet. I blikkene våre, i stemmene, i nærheten. Jeg også. Jeg opplever trygghet. I blikkene hennes, i lydene, i nærheten.

Jeg er feminist og selvsagt for likestilling

I år gikk jeg bak parolen «Bedre barsel» i toget 8. mars. Jeg er feminist og selvsagt for likestilling. Men dette handler ikke om likestilling, for det handler om noe som ikke kan likestilles i utgangspunktet.

Når fagfolk advarer mot avgjørelsene og endringene med kortere og kortere barsel, kortere og kortere tid hjemme, sitter politikerne på sin høye hest og avfeier de lærde. For på papiret ser det ikke likt ut, skjønner du. På papiret jobber ikke mor like mye. Tallene til mor stemmer ikke overens med fars, og tall lyver ikke. Tall og statistikk er det som teller.

Jeg jobber i skole, jeg kjenner det igjen derfra. Alt må måles. Men følelser kan ikke måles. Nærhet, anerkjennelse, trygghet. De har ikke utviklet et excel-ark for det ennå.

«Slutt å klage»

Slutt å klage, sier folk, man har rett på ammefri. Men jeg ammer ikke. Flaskebaby fra hun var et par uker gammel. Så når jeg tenker meg om, kunne jeg jo jobbet i mange måneder allerede!

Det handler ikke om det praktiske. Det handler ikke om at jeg ikke tror at far gir henne riktig mat til riktig tid eller er redd for at han ikke skal forstå hva hun trenger eller vil. Det handler om babyen min, som jeg har født.

Når morsinstinktet gir meg superhørsel på natten og gjør meg til mester på å tolke gråt og klynk, så forsvinner jo ikke dette instinktet bare fordi det på papiret skal synliggjøres at jeg er i jobb.

Les også

Les også: Mødre mener de vet best hva barnet trenger. Fedre mener begge foreldre er like gode.

Alt vi ber om

Pappaen her i huset er kjempeengasjert, han. Involvert i alt. Han skifter bleier, han mater med flaske, han gir brødskive. Og likevel sier han «Jeg ser at hun trenger deg.»
Det første året er utelukket likestillingsdebatten. La oss bestemme hva som passer best for oss. Det er alt vi ber om. Og så jo, en ting til: Ja til mer permisjon til far, men ikke på bekostning av mor.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Barsel
  2. Likestilling
  3. Foreldrepermisjon
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Hæ, er du ikke feminist?

  2. DEBATT
    Publisert:

    Småbarnspappa om foreldrepermisjon: Ta med poden på jobbmøter!

  3. KULTUR
    Publisert:

    Forteller om ammingens vanskelige sider i ny bok

  4. VITEN
    Publisert:

    Kvinner gråter mer, men hvorfor?

  5. KULTUR
    Publisert:

    Han var feminist. Nå kjemper han for menns rettigheter: – Det er en guttekrise i den vestlige verden.

  6. SID
    Publisert:

    De glemte å nevne noe av det viktigste: «Du er her for å lære å drepe»