Vi skal ikke ha parallellsamfunn i Norge | Erna Solberg

16f66bda-d2a3-4551-7fe3-f5f89a58ae1c.jpg

Skal samfunnet fungere, må enkeltpersoner og grupper oppleve at de lever sammen, ikke ved siden av eller i motsetning til hverandre.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det finnes eksempler på byer i Europa med særlig utsatte områder hvor levekårsutfordringene er store, hvor mange står utenfor arbeidslivet, hvor enkelte føler at de ikke er en del av storsamfunnet.

I områdene som er mest utsatt, har innbyggerne ofte liten tillit til viktige samfunnsinstitusjoner, som for eksempel politiet. Det skaper grobunn for uønsket atferd og kriminalitet.

Flere norske medier har den siste tiden vist hvordan blant annet Sverige står overfor utfordringer med parallellsamfunn hvor innvandrere ikke har blitt godt nok integrert.

Fem grunner til at Norge er forskjellig

Den norske og den svenske innvandrings— og integreringspolitikken skiller seg på flere sentrale områder. Det er flere grunner til at utviklingen i Norge har gått i en annen retning enn i vårt naboland.

  • For det første fører Norge en bevisst bosettingspolitikk. Hos oss gjelder ikke fri bosetting, og vi unngår dermed at store grupper av innvandrere automatisk flytter til samme område. Med god oppfølging lokalt, hvor innvandrere kommer i arbeid og kan bidra til fellesskapet, blir de nyankomne gjerne boende der de først er bosatt.
  • For det andre er boligmarkedet vårt annerledes enn i mange europeiske land, hvor man i hovedsak leier bolig. I Norge går de fleste inn som boligeiere. Det oppmuntrer til å komme seg i jobb, søke boliglån og opparbeide seg egenkapital. Å investere tid og penger i egen bolig gir et helt annet forhold til stedet du slår deg ned.
  • For det tredje fører Norge en bevisst politikk for å få innvandrere raskt over i arbeid og utdanning. Introduksjonsloven fra 2003 har som mål å styrke flyktningers muligheter for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet for å legge til rette for økonomisk selvstendighet. Fra 2005 ble det innført rett og plikt til norskopplæring med samfunnskunnskap for innvandrere. Etter mitt syn har ordningen fungert godt. Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy arbeidsdeltakelse, og det er avgjørende at innvandrere ikke blir stående utenfor. Dette er særlig viktig de første årene, når mye av grunnlaget for livet i Norge legges.
  • For det fjerde har politi, kommuner, offentlige institusjoner og ikke minst frivilligheten i Norge vært flinke til å bygge bro og skape tillit. Mange kommuner, for eksempel Oslo og Drammen, har også utnyttet handlingsrommet og blant annet gjort skolene til motorer i integreringsarbeidet og løftet elever med annen bakgrunn enn etnisk norsk. Kommuner som Molde og Fjell har vist at god integrering og å få folk ut i jobb også kan bidra til et lite overskudd som kan brukes på andre områder.
  • For det femte er det viktig å være bevisst på hvor mange vi har kapasitet til å ta imot. Flyktning- og asylstrømmen vil variere, men kan også påvirkes av hvilke signaler vi som land sender ut. Derfor har det vært viktig for denne regjeringen å understreke at asylinstituttet ikke er et innvandringsinstrument, men skal brukes til å gi beskyttelse til folk som trenger det. Vi investerer mye i integrering i Norge. Dersom vi får et veldig høyt antall nyankomne, blir denne jobben vanskeligere.

Vi må fortsette å strekke oss

Selv om Norge kan vise til bedre resultater i integreringsarbeidet enn mange andre land, betyr det på langt nær at vi skal lene oss tilbake. Snarere må vi fortsette å strekke oss, noe den aktuelle migrasjonssituasjonen også krever. Når regjeringen legger frem integreringsmeldingen åpner vi for nytenkning. Vi kommer ikke med noen enkle løsninger, men med en hel vifte av tiltak.

Alle som skal bli, trenger å oppleve tilhørighet

Arbeidet vi står overfor er sammensatt, på samme måte som det er svært forskjellige mennesker som kommer til Norge. Den velutdannede 30-åringen trenger et helt annet tilbud enn den 60 år gamle analfabeten.

Alle som skal bli, trenger imidlertid å oppleve tilhørighet. Slik unngår vi også et samfunn med polarisering mellom ulike grupper. Beretningene om ghettofisering er urovekkende og viser hvor viktig det er å jobbe systematisk for å hindre utenforskap.

Det er når individer eller grupper ikke deltar eller har en opplevelse av ikke å høre til, at risikoen for parallellsamfunn – med egne regler og kodekser – oppstår. En slik utvikling kan utgjøre en trussel mot samfunnet fordi tilliten til fellesskapet undergraves.

Jeg tror vi vil lykkes

Samtidig må vi stille krav. Til myndighetene, lokalsamfunnene, frivilligheten, arbeids- og næringslivet. Og til de nyankomne, som må lære nye skikker, et nytt språk og et nytt samfunn å kjenne.

Utgangspunktet mitt er imidlertid at mennesker vil bidra, og derfor tror jeg vi vil lykkes.

Møtes et menneske med interesse og respekt for egen person og bakgrunn, reduseres behovet for å lukke seg inne.

En effektiv integreringspolitikk skal bidra til et samfunn uten for store sosiale og økonomiske forskjeller. Et samfunn med muligheter for alle.

Twitter: @erna_solberg

Flere saker om integrering, kriminalitet og parallellsamfunn:


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først: