Debatt

Kort sagt, torsdag 10. januar

  • Debattredaksjonen

«Open access» som logofetisjisme? Å bli lest er viktig for alle forskere. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Å bli lest er viktig for alle forskere

Universitetsbibliotekar Per Aspaas går i Aftenposten 5. januar i front for et forslag om at offentlig finansiert forskning kun skal publiseres i fritt tilgjengelige tidsskrifter («open access»), som nå behandles av statsråd Iselin Nybø (V).

Publisering i tidsskrifter finansiert av abonnementsordninger skal ikke bli mulig, selv om disse ofte har høyere «impact factor», som gjenspeiler hvor hyppig artiklene siteres og dermed viktigheten av forskningsfunnene. Av Aspaas betegnes dette «å kjøre limousin», mens de som publiserer i «open access» tar «buss og tog». Vi kan samtidig spørre oss hvorfor Aspaas valgte å publisere sitt debattinnlegg i Aftenposten? Skulle Aspaas vært konsekvent burde han i stedet publisert innlegget sitt i f.eks. Meløyavisa. Grunnen til at han ikke gjør det, er selvfølgelig at innlegget i så fall i betydelig mindre grad ville blitt lest.

Prestisje og mulighet den oppmerksomhet man ønsker for det man bruker mye tid på, er en viktig drivkraft også for forskere. Å mene at offentlig finansiert forskning kun skal publiseres «open access» er som å si at fotballspillere trent på kommunale fotballbaner kun skal få spille i norsk serie, med de konsekvenser det ville hatt for utvikling av norsk fotball.

Trond Nordseth, førsteamanuensis, NTNU


«Open access» som logofetisjisme

Per Pippin Aspaas presenterer i Aftenposten 5. januar et nokså ekstremt syn på verdien av å publisere som «open access». Han kaller publisering i anerkjente tidsskrifter for logofetisjisme, men vil premiere å publisere i tidsskrifter med «open access»-logo. Han forstår tydeligvis ikke at faglig anerkjennelse henger sammen med kvalitetssikring og at gode tidsskrifter er svært selektive. Han trekker paralleller til annen type formålsløs pengesløsing uten å se at «open access»-publisering ofte er dyrt og neppe vil gi offentlige besparelser.

Enkelte «open access»-tidsskrifter har helt minimalt med kvalitetssikring for å publisere store volum og sikre høy profitt. Plan S er en gavepakke til slike tidsskrifter. Det finnes derimot seriøse «open access»-tidsskrifter, som gjerne er finansiert av tredjepart eller er non-profit. Plan S burde heller ta konkret og forpliktende ansvar for finansiering av gode «open access»-tidsskrifter.

Torbjørn Skardhamar, professor, UiO

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter