Nå er Nasjonalgalleriet stengt. Det er 150 års norsk kulturhistorie som brytes. | Fredrik A. S. Torp
Nasjonalgalleriets skjebne har vært smertelig.
Politikernes pengebruk har avstedkommet en statlig utbyggingskultur som er så kritikkverdig at den kan karakteriseres som sløsing. Fullt brukbare bygg forlates og skrotes, og nye sjelløse bygg blir erstatningen.
Hva er dette for kultur? Kan folk forstå eller akseptere dette?
Jeg vil ta for meg et statlig prosjekt jeg kjenner rimelig godt og analysere det opp mot de følgende kriterier:
A. Hvem har besluttet prosjektet? Hva er det godt for?
B. Hvem har glede av investeringene? Hva får vi igjen?
C. Hvor store summer er medgått i overskridelser på grunn av dårlig beslutningsgrunnlag?
Nasjonalgalleriet er historie. Dette er hele historien.
Kulturhistorie som brytes
Nå er Nasjonalgalleriet stengt. Det er ca. 150 års kulturhistorie som brytes på grunn av politikeres og statsadministrasjonens tvilsomme holdninger og påstander.
Aksjonen Redd Nasjonalgalleriet ble etablert for ti år siden, da den famøse beslutningen om sammenslåing av byens statlige kunstmuseer og deres flytting til Vestbanetomten ble fattet. Det var regjeringen Stoltenberg, med Trond Giske som kulturminister, som var ansvarlig for dette.
Selv 12.000 underskrifter mot det nye museet ble ikke tillagt verdi
Aksjonens kamp i saken, dens påpeking blant annet av rasering av verdifull kulturbebyggelse og overdreven pengebruk, ble ikke vurdert eller tatt hensyn til. Selv 12.000 underskrifter mot det nye museet ble ikke tillagt verdi. «Dette viser at mange er opptatt av gamle bygg», fikk Giske seg til å uttale. Han ga derved ignoransen et ansikt.
Det fører for langt å gå gjennom alle sider ved dette triste, norske fenomen. Men ett poeng er viktig: Det er bare i Norge man legger ned sitt nasjonalgalleri, og dette viser at vi i alle fall ikke er den kulturnasjonen vi selv og våre politikere slår seg på brystet for.
Køene var lange for å få med seg Harald Sohlberg-utstillingen, som var museets «salme ved reisens slutt».
Overbevise om ubrukelighet
Statsadministrasjonens sentraliseringssyndrom la grunnlaget for det nye Nasjonalmuseet. Denne filosofien er også gjeldende for de største politiske partiene. At for eksempel Høyre overtok kulturministerposten i en ny regjering, førte ikke til endringer i sentraliseringsplanen for Nasjonalmuseet. Den saken lå dessverre fast.
I åtte av de ti år som er gått siden sammenslåingsvedtaket, gjorde Kulturdepartementet, daværende museumsdirektør Audun Eckhoff og styreleder Svein Aaser hva de kunne for å overbevise det norske folk om Nasjonalgalleriets ubrukelighet som museum og kunstarena. Bestillingsverk og tekniske analyser skulle bekrefte dette.
Det viste seg at disse var rene falsum. Museet er (var) og har alltid vært fullt brukbart, selv med magert vedlikehold.
Enighet om behov for arealene
Men hva skulle skje med dette bygget når kunsten flyttet ut?
Det var først da Venstre gikk inn i regjeringen Solberg, og Trine Skei Grande ble kulturminister, at det fant sted et fantastisk kvantesprang for det gamle museet: Nasjonalgalleriet skulle være en integrert del av Nasjonalmuseet og vise kunst. Det var enighet om at det var behov for Nasjonalgalleriets arealer.
Men hva skulle skje videre? Ved årsskiftet ble det klart at Sparebankstiftelsen gikk inn i prosjektet med midler og visjoner med det for øyet å utvikle byggets tredje etasje – som har ligget brakk i en årrekke – samt å tilrettelegge for ny inngang mot Tullinløkka og med bedre bruk av underetasjen.
Dette er storveies! (For øvrig de tanker Aksjonen presenterte allerede i 2009.)
Stengt kortest mulig
Nå må målet være at stengningsperioden ı forbindelse med kunstutflyttingen blir kortest mulig.
Skiftende utstillinger – av typen Harald Sohlberg – kunne innledningsvis innta byggets første etasje. Hva som skal skje videre, er avhengig av det prosjektet som nå skal utvikles. En mindre smertefull utflytting enn den som er valgt, har vi presentert for Nasjonalmuseet, uten at man der – i kjent stil – har tatt våre innspill seriøst.
Men når Munch-museet nå pakker kunsten ned for flytting til Bjørvika, kan det tilbys åpne utstillingslokaler på Tøyen-museet. At ikke Nasjonalmuseet kan få til det samme, plasserer det i «skammekroken».
Burde ivaretatt Nasjonalgalleriet
Hvis jeg skal foreta en vurdering av prosjektet «Nytt Nasjonalmuseum» opp mot de kriterier jeg har anført innledningsvis, blir den som følger:
1: Det er politikerne og statsadministrasjonen som har initiert prosjektet. Det er ikke folket som har ønsket det, og det blir derfor ikke mottatt med begeistring. Prosjektet er imidlertid et rimelig godt svar på et feilaktig stilt spørsmål.
2: At befolkningen skal ha så stor glede av investeringen som de ca. 6 milliardene innebærer, får vi håpe på. Det vi har fått presentert, er en grå, nøytral «sarkofag» som belegger hele tomten og gir lite til omgivelsene. Om publikum makter å gå gjennom et slikt gigantisk konsept med 93 utstillingsrom/saler, gjenstår å se. Den monumentale verdighet og festivitas som Nasjonalgalleriet representerer, er fraværende.
3: Store summer er medgått til dette prosjektet. Overskridelser kan ikke forventes, da dets økonomiske rammer er romslig definert. Driftskostnader er ikke kjent, men de forventes å bli høye.
Konklusjon: Prosjektet burde vært gjennomført som en desentralisert løsning med ivaretagelse av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og med eget nybygg for Samtidskunsten på Vestbanen. Aksjonen dokumenterte samlede kostnader her på ca. 4. milliarder, noe som ikke ble tillagt verdi av Kulturdepartementet.
Når det gjelder politikernes sløsing med skattebetalernes penger, kunne vi tatt med utbyggingen av Stortingsgarasjen med mer. Her var kostnadssprekken 1,3 mrd. på grunn av dårlig programmering og mangel på kritisk vurdering av behov. Det ville også vært fristende å ta med «Regjeringskvartalet» i denne sammenhengen. Mitt anslag her er 20 mrd. Konkret kostnadsoverslag får vi ikke fra Statsbygg. At dette prosjektet burde stoppes umiddelbart og omprogrammeres med vekt på bruk av eksisterende bebyggelse, er soleklart i vår nye økonomiske situasjon.
Se fremover
Nasjonalgalleriets skjebne har vært smertelig. Nå får vi løfte blikket og se fremover.
Vi får satse på at det kan utvikles et begeistrende prosjekt og at bygget og dets kultur kan gjenreises på en kraftfull måte.
Men nytt Nasjonalgalleri, det blir det ikke!
