Kort sagt, onsdag 16. januar
NAFs tre krav til veiprising, Stanghelle og Osloavtalen, teaterstykket Oslo og monopol på publisering. Dette er dagens kortinnlegg!
NAFs tre krav til veiprising
Det går mot flertall på Stortinget for å utrede veiprising. Det kan få betydning for deg som eier en bil.
I dag er det ulike avgifter for å kjøpe, eie, kjøre bil, og for å passere bommer. Veiprising er enklere og mer ryddig. Det er en kilometeravgift som varierer med hva slags bil du kjører, hvor du kjører og når på døgnet du kjører.
NAF har tre krav til en utredning av veiprising: Det må bli billigere for bilistene. Bompengene må vekk. Personvernet må ivaretas.
Hvis politikerne sørger for at veiprising erstatter, og ikke blir et tillegg til dagens avgifter kan det bli billigere for mange, særlig i distriktene, å eie og kjøre bil enn i dag.
Bompengene må fjernes. På samme måte som skoler og sykehus er fellesfinansierte må veier også bli fellesfinansierte.
Personvernet må sikres. Tilgangen til opplysninger om hvor en bil har kjørt, må være begrenset. Informasjonen må lagres trygt, og slettes raskt.
Gjort riktig, kan veiprising bli et smartere system som får ned de samlede bilavgiftene, fordeler de bedre og sikrer at folk fortsatt kan kjøre bil når de trenger det.
Camilla Ryste, kommunikasjonssjef i NAF
Arafat bløffet med Osloavtalen
Aftenposten-kommentator Harald Stanghelle skal ha ros for å erkjenne at Oslo-prosessen var et feilgrep, men indirekte legger han skylden på israelerne for at prosessen mislyktes. Tvilsomt. Den viktigste grunnen var at Arafat drev dobbeltspill. Målet hans var å etablere en palestinsk stat der Israel er.
I 1994 røpet Arafat at han hadde bløffet: Han sa at Osloavtalen var som fredsavtalen profeten Muhammed inngikk med Quraish-stammen i Mekka. Den skulle gjelde i 10 år, men Muhammed brøt den etter to og erobret Mekka. For Arafat var en avtale kun et strategisk middel som kunne brytes når det passet.
I 1996 sa Arafat at han satset på terror for å bryte ned moralen til jødene. Fra 1994–99 var det ett angrep hver uke. Arbeiderparti-statsministeren trodde likevel på ‘land-for-fred’, og tilbød palestinerne en palestinsk stat på 96 prosent av Vestbredden pluss Øst-Jerusalem. Arafat svarte nei, og satte i gang den andre intifada.
De neste fem årene ble over 1000 israelere drept. Nytt tilbud i 2008, nytt Nei. Skolebøkene er fulle av hat oppfordringer til terror. Slikt blir det ikke fred av. Når Stanghelle ikke har med sånne fakta, blir analysen lite verd. Oslo-prosessen mislyktes fordi palestinerne har vist at de ikke vil ha fred med Israel.
Dag T. Elgvin, Svelvik
«Oslo-avtalen» som farse
I Det Norske Teaterets «Oslo», basert på Osloavtalen, har alle rollefigurene virkelige navn. Stykket er en farse:
Komplisert plott, folk går ut og inn av dører, en gøyal, ung mann og en ung, dydig kvinne vil sammen gjøre noe veldig spennende. Men en autoritær far (kalt Holst) prøver å hindre dem. Virkelighetens Holst var klar over at det var fire parter som måtte stille seg bak avtalen: Israelerne, palestinerne, amerikanerne og den jødiske lobbyen i USA. For å skape tillit mellom partene, pendlet han i ukevis mellom dem. «Jeg må være utenriksminister om dagen og fredsmegler om natten», sa han til meg, sin gode barndomsvenn, når jeg pekte på at dobbeltkjøret førte til et livsfarlig høyt blodtrykk.
Kort etter Osloavtalen fikk Holst to hjerneslag og døde. Tre dager før sa han til meg: « Vi har bare ni måneder på oss for at palestinerne skal merke forandring. De må få rent vann, skoler, helsetjenester». «Blir ikke dette veldig kostbart?» «Penger har vi nok av hvis de bare kommer frem dit de skal».
På teateret er Osloavtalen en farse. For Holst personlig ble den også en tragedie.
Per Vaglum, professor dr.med.
Monopolisering av tidsskriftmarkedet?
Fire store forlag monopoliserer i praksis markedet for vitenskapelig publisering, hevder Per Aspaas i Aftenposten 4. januar. Dette er en gjenganger i forsvaret av Plan S, som skal tvinge europeiske forskere til å publisere i tidsskrifter med gratis tilgang til alle artikler. I forlengelsen av dette argumentet fremheves også ofte at vitenskapelige foreninger bør få en viktigere rolle i utgivelsen av fagtidsskrifter.
Hvordan ser det ut i faget internasjonal politikk? Av de ti høyest rangerte tidsskriftene utgis bare to av ‘monopolister’. De andre åtte utgis av universitetsforlag, et familieeid forlag og en forening. Flere av dem eies av vitenskapelige institusjoner, bl.a. ett av Institutt for fredsforskning. Om disse gir overskudd, pløyes pengene tilbake i forskningen.
International Studies Association, med over 7000 medlemmer, eier seks tidsskrifter som kjøper forlagstjenester fra Oxford University Press. Royalty setter foreningen i stand til å drive faglige aktiviteter. Et tilsvarende mønster finner vi i flere av samfunnsvitenskapene.
Noen forlag har oppnådd en dominerende stilling i en del fag og utnytter dette til å fastsette urimelig høye abonnentspriser. Ta gjerne kampen med dem, men ikke på en måte som river ned de foreningseide fagtidsskriftene og forlag med lange tradisjoner for akademisk publisering.
Nils Petter Gleditsch, forsker, PRIO, tidligere president, International Studies Association
