Dagens kortinnlegg, fredag 20. april

I dagens korte innlegg diskuteres lobotomi, biodiesel, styringspartiet Ap, hytteutbyggingen, presset mot ungdom og reglene knyttet til AFP-ordningen.

Professor Frøland, NRK og lobotomi

«Sterk fordømmende og nedlatende», «massiv historieløshet og uvitenhet.» Slik omtaler Stig S. Frøland NRKs reportasje om behandlingsformer ved Lier sykehus 1930 – 60, (Aftenposten10. april). Når NRK fremstiller insulinsjokk, elektrosjokk og lobotomi nærmest som «tortur», realitetsorienterer Frøland oss: Men fakta som at Egas Monez fikk Nobelprisen i medisin i 1949 for lanseringen av lobotomi, og at lobotomi ble innført i en rekke vestlige land, vil neppe utvide Frølands tilhengerskare.
Alvorlige bivirkninger til tross, heter det så, behandlingsmetoden ble vurdert effektiv inntil psykofarmaka ble innført. På hvilken måte effektiv? Jo da, lobotomi var effektivt i betydningen rolige pasienter som ikke lenger var til bry, ødelagte hjerner, ødelagte liv, mange dødsfall.
Frølands syn på lobotomi hører hjemme på historiens skraphaug. Men denne skraphaugen er ikke forsvunnet. Fortidens kirurgiske lobotomi opptrer i dag i ny form: Psykofarmaka langt over anbefalte doser og varighet, er i realiteten kjemisk lobotomi.

Bjørg Njaa, sosiolog, mag.art., tidligere leder Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP)

Nei Trine, seks biodiesel suksesspunkter

Politisk redaktør Trine Eilertsen griper til biodiesel som et eksempel på manglende utredning og «fetteren» samfunnsøkonomisk analyse i en kommentar 17. april. Hun mener innblandingspåbudet feiler på fire av seks punkter. Muligens det offentlige har formulert seg klumsete, men her følger en oppdatert seks – punkt analyse.

1. Problemet: fossil biodiesel forverrer klima.
2. Relevans: optimal biodiesel erstatter fossil biodiesel.
3. Prinsipielle utfordringer: planter til biodiesel kan utradere skog og fortrenge mat.
4. Anbefalte tiltak: biodiesel fra bærekraftig palme på degradert beite på den naturlige savannen Altillanura i Colombia. Tilgjengelige 6–8 millioner hektar dekker hele Europas behov.
5. Effekter: skogplanting av celluloserik palme på spinkle gresstuster reduserer CO₂ utslipp i diesel med 134 prosent, dvs. biologisk karbonfangst og lagring.
6. Forutsetninger: vi har endelig fred i Colombia, og norske forbrukere, NGOer og politikere ønsker forhåpentligvis den gode palme velkommen.

Der myndighetene famler, har innovativt næringsliv identifisert muligheten. Industrialistene Kristian og Ole Martin Siem har bevist at det er mulig å produsere palme på den colombianske savannen. Vi lanserer neste uke gjennom handelsselskapet C2Biotrade vår intensjon om å levere 250.000 tonn i året til det nordiske markedet innen 6–7 år ved å starte planting av 60.000 hektar nå. Dette er kun oppstart. Sammen med colombianske bønder kan vi oppfylle Jeløya-erklæringens målsetning om 40 prosent iblanding innen 2030 med vare som er billigere enn sin fossile «bestefar».

Henrik Wiig, direktør C2Biotrade og forsker Oslo Met

Landet er tjent med samarbeid

Ingen har bedt Ap være støtteparti for høyresiden i norsk politikk. Men et styringsparti tar ansvar også i opposisjon.
I Aftenposten 12. april bekrefter Kjersti Stenseng det vi har fryktet. Ap forlater rollen som styringsparti. Stenseng skriver at Ap ikke er et støtteparti for Regjeringen (som om noen led av den misforståelsen). Videre påpeker hun at de er på venstresiden i norsk politikk og at de nå forlater strategien med å bygge samarbeid mot KrF og vil prioritere det rødgrønne prosjektet, i den grad man kan si det eksisterer.

Den norske tradisjonen er også at selv om en av blokkene har flertall, så har vi funnet sammen i brede forlik på saker som er viktige for stabiliteten i landet vårt. Uansett hvilket alternativ som vinner valget så vet folk at noen hovedlinjer ligger fast.

Den norske suksessen er ikke først og fremst opptatt av å påføre den andre nederlag for nederlagets skyld, men tvert imot å finne sammen der det er mulig. Det er grunnen til at Høyre var med på både pensjonsreform og klimaforlik som opposisjonsparti til den rødgrønne flertallsregjeringen.

Nå sier Stenseng og Ap at denne tradisjonen skal forlates til fordel for mer spill og steilere fronter i saker som er viktige for vanlige folk og for næringslivet vårt.

Et styringsparti er også et styringsparti i opposisjon. Derfor er det skuffende å se at AP nå legger bort sin vilje til å styre og påvirke. Aps nye strategi er et klart linjeskift fra det som har vært deres varemerke, nemlig viljen til å styre og til å utøve innflytelse også i opposisjon. Dermed kan det også ta svært lang tid før de får tillit av velgerne til å innta posisjonen som styringsparti i regjering.

Henrik Asheim, finanspolitisk talsperson Høyre

Hva er problemet med hytteutbyggingen?

Debatten i Aftenposten om hytteutbygging i fjellområdene de siste ukene følger oppgåtte spor: Naturen og villmarka ødelegges av profittjagende utbyggere og ansvarsløse, små kommuner. Det er ikke problemet. Utfordringen er at metoder, modeller og retningslinjer for hytteutbygging fremdeles er de samme som på 1960-tallet. Hverken politikken eller planleggingen er tilpasset dagens hytteliv.

Hytteområdene er i flere tiår blitt bygget med boligstandard, helårsvei, strøm, vannforsyning og avløpsanlegg, ofte som dårlig planlagte og forvokste boligfelt. Flere og flere husholdninger disponerer flere bygninger med boligstandard. Hjemmet består av flere hus på ulike steder, som tilsammen danner «flerhushjemmet».
Flerhushjemmet knyttes sammen av bilbasert «rekreativ pendling» i betydelig omfang. Dette gir store endringer og utfordringer på mange nivå. Likevel er det bare naturinngrepene og landskapsendringene i utbyggingsområdene som blir utredet og debattert. De uten tvil betydelige samfunnsmessig konsekvensene og mulighetene denne hytteutbyggingen gir, er det ingen som tar opp.

Utviklingen må ikke utelukkende ses på som etablering av «hyttefelt». Problemet med hytteutbyggingen er at vi vet for lite både om hva som faktisk forgår som følge av det «nye» hyttelivet og om hvilke virkninger dette gir for natur og samfunn. Dermed også om hva som kan gjøres for å styre disse prosessene i retning av bærekraftig utvikling.

Terje Skjeggedal, professor, Institutt for arkitektur og planlegging, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Tor Arnesen, forsker, Østlandsforskning

Hva vi voksne ikke forstår

Christiane Vadseths innlegg på Si;D 8. april fortjener et ærlig svar.
Dagens unge er utsatt for et enormt gruppepress. Det er hard konkurranse på alle felt: Karakterpress, kroppspress og forventninger om å være vellykket på alle mulige områder. Ungdom er i enda større grad enn oss eldre styrt av den subkulturen de inngår i, av det kollektive.

Det er ikke noe nytt, vi i 68'er-generasjonen er kanskje det tydeligste eksempelet av alle. At dagens unge individuelt skal bryte med gruppeforventningene er en helt urimelig og urealistisk forventning. Av samme årsak er det lite eldre generasjoner kan hjelpe de yngre med.

Den eneste effektive metoden er at dere unge selv gjør kollektivt opprør. Dere må bruke mobiltelefonene deres til å skape en frigjøringsbevegelse, en kraftig stemningsbølge mot all denne konkurransen. Som det er nå, er dere i ferd med å konkurrere hverandre i hjel.

Dag Andersen, 70 år, Oslo

Slitere som holdes utenfor AFP

Det er dypt urettferdig at noen av dem som sliter mest ikke har mulighet til å knytte seg til AFP.
Det er mange av oss, vi er håndverkere med fagbrev, vi eier vår bedrift og har kun en fast ansatt, nemlig oss selv. Da holdes vi av en merkelig grunn utenfor. Det er ikke meningen at akademikere og andre med «lette» yrker får lett adgang til AFP, men for eksempel en som har arbeidet som murer et helt arbeidsliv ikke kan få, på grunn av kun en ansatt i egen bedrift. Kan LO forklare hvorfor ikke dette hullet også blir tettet?
Mureryrket er for eksempel et tungt yrke med lav og synkende rekruttering og det er utrolig urettferdig at vi er de eneste som holdes utenfor. Kan partene i arbeidslivet gi oss en forklaring på dette? Hvor er SV, Arbeiderpartiet, Rødt og SP i dette spørsmålet?

Eirik Kornmo, murer i snart 40 år uten AFP