Har jeg noe å skjule? | Bjørn Olav Jahr
Simen Sætre mener mye er uklart i min bok Drapene i Baneheia. Det ville neppe vært uklart om han hadde tatt kontakt.
Forfatter og journalist Simen Sætre frykter mindre modige sakprosabøker. Under overskriften «Etikken i true crime er for utydelig» i Aftenposten 5. desember bruker han blant annet min siste bok, Drapene i Baneheia, for å underbygge egen frykt.
Sætre etterlyser en «gullstandard som forlag, forfattere og anmeldere anerkjenner».
Det er uklart hva han mener denne standarden skal være, men det ser ut til at egne bøker skal være en slags mal. Drapene i Baneheia skal åpenbart ikke være det.
Feilaktige slutninger
Sætre viser til tre bøker for å illustrere utfordringene forfattere møter om de kommer for tett på kildene. Torgrim Eggen i Forbindelsen fordi han har «unik tilgang» til Eirik Jensen. Jon Gangdal i Angelica, gjennom tett kildeforhold til moren til jenta som døde av anoreksi på en hytte på Beitostølen.
Min binding skal være «tett kontakt med» Viggo Kristiansens forsvarer, som jeg, ifølge Sætre, omtaler som «en bekjent».
Et viktig premiss for Sætres kritikk av Drapene i Baneheia er åpenbart at jeg er avhengig av å tilfredsstille Kristiansens advokat, Arvid Sjødin, for å kunne skrive denne. Et feilaktig premiss leder gjerne til feilaktige slutninger, det bærer Sætres essay preg av.
Les også intervjuet med Bjørn Olav Jahr: – Jeg er opptatt av bevisene i saken
Insinuerer grums
Det er ingen hemmelighet at jeg har fått innsyn i sakens dokumenter gjennom advokat Sjødin. Dette fikk jeg betingelsesløst. Noe annet ville vært uhørt. Nøyaktig de samme dokumentene kunne en fått fra politi, påtalemyndighet eller Andersens forsvarer.
Utover det har jeg knapt hatt kontakt med Sjødin i forbindelse med arbeidet med boken.
Hvor Sætre tar «tett kontakt med» fra, aner jeg ikke. Men det er lett å tenke at Sætre insinuerer noe grums når han gjør et poeng av at jeg omtaler Sjødin som «en bekjent», som om jeg har noe å skjule.
Hva er poenget? Jeg kjenner mange advokater gjennom mitt arbeid som journalist. Sjødin kjenner jeg gjennom arbeidet med drapet på Birgitte Tengs, det er heller ingen hemmelighet.
True crime: – Vi må være bevisst på makten vi har
Forelsket i egen hypotese?
Sætre er opptatt av forlagsetikk. Manglende samtidig imøtegåelse er en av hans kjepphester, han omtaler dette som en «motgift for skribenter som har forelsket seg i en hypotese».
Videre skriver Sætre: «Journalistikken, som jeg kommer fra, har et avklart sett med etiske regler (Vær varsom-plakaten). Avgjørelser og uttalelser trekker grensen mellom rett og galt. Å bli felt gir prestisjetap.»
Paradoksalt nok kontaktet ikke Sætre undertegnede for blant annet å undersøke mitt angivelige, problematiske avhengighetsforhold til advokat Sjødin da han publiserte essayet «Forlagenes etiske føleri» i Prosa 6/2018. Kanskje var han for forelsket i egen hypotese?
Tok ikke kontakt
For meg ser det ut til at Sætre her er mer opptatt av å skrive om Vær varsom-plakaten enn å følge den. Jeg synes det er ekstra ille at Sætre mistenkeliggjør mitt forsøk på å få Jan Helge Andersen i tale, som for å underbygge at jeg sonderer i et ullent terreng.
Sætre skriver at «det er uklart hvorfor han mislyktes i å få Andersen i tale når VG klarte det». Dette ville neppe vært uklart for Sætre om han hadde tatt kontakt. Men det ville nok gitt ham mindre å skrive om.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
