Debatt

Ja, det er så vanskelig, Ingunn Økland | Kari Marstein

  • Kari Marstein
    Sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur, Gyldendal Norsk Forlag
Kari Marstein, Gyldendal.

Hva slags makt skal forfatteren ha over eget verk?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Er det så vanskelig, Gyldendal,» spør Aftenpostens Ingunn Økland i en kommentar 7. november, og gir en beskrivelse av forlag og virkelighet jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg kan likevel gi henne rett i én ting, nemlig at forlagene ikke har vært flinke nok til å snakke om de interne rutinene for håndtering av litteratur som kan berøre levende modeller. Derfor forsøker jeg meg her med en beskrivelse av en typisk manusprosess på Gyldendal:

Forlagsredaktøren leser manus, for deretter å kommentere og diskutere det med forfatteren, som regel i flere omganger. Redaktøren kommer med innspill, som forfatteren så vurderer; den ferdige boken er forfatterens verk.

Forlagets oppgave er først og fremst å bidra til å virkeliggjøre den boken forfatteren har ambisjoner om å skrive. Noen av samtalene rundt manuskriptet handler om forholdet til virkeligheten. Dersom vi antar at det er grunn til at levende personer kan kjenne seg igjen i manuset, diskuterer vi det. Slike diskusjoner kan føre til at det gjøres endringer i manus, og det skjer stadig. Jeg vil påstå at vi har gode rutiner på dette, men vi er selvsagt åpne for forbedringer.

Forfatter Tomas Espedals har fått kritikk for ikke å ha fiksjonalisert godt nok i sin siste roman.

Rutinene ble fulgt

I tilfellet som nå verserer i mediene, Tomas Espedals roman Elsken, ble rutinene fulgt. Redaksjonen er klar over at Espedal er en forfatter som gjennomgående har skrevet fiksjon med mange elementer fra eget liv, og derfor har vi vært spesielt oppmerksomme på problemstillingen.

Vi har stilt Espedal spørsmål, og sammen med ham har vi gjort endringer både han og vi har ment har vært nødvendige. Disse spørsmålene ble også stilt om passasjen som har vært fremhevet i mediene, den som omhandler en politianmeldelse.

Espedals svar ga oss ingen grunn til å anta at passasjen var hentet fra hans virkelige liv. Espedal er for øvrig også sitert på dette i Aftenpostens artikkel 30. oktober («jeg har ikke fortalt forlaget noe om dette»).

For ordens skyld: Vi ville normalt ikke beskrevet detaljene i en manusprosess offentlig, slik vi her gjør. Men når vi nå gjør det, er det i tråd med Espedals ønsker. Han er, som oss, opptatt av å sette lys på grensene mellom forlagsetikk og forfatteretikk.

Rutiner og kjennskap

Tilbake til Øklands kommentar: Vi leste også artiklene mediene skrev om seksuell trakassering i kulturlivet og litteraturmiljøene. Selv om vi ikke klarte å knytte de anonymiserte historiene til mennesker vi kjente, måtte vi likevel ta høyde for at noen av dem kunne involvere forfattere eller ansatte i Gyldendal.

Ingunn Økland er kommentator i Aftenposten.

Spørsmålene vi stilte Espedal hadde imidlertid ikke bakgrunn i artikler eller rykter. De var rett og slett et resultat av våre rutiner og vår kjennskap til Espedals skrivemåte. Vi kjente ikke til noen anmeldelse og følgelig heller ikke noen fornærmet part.

Hva slags makt?

Om vi nå kan bevege oss videre fra synspunktene om hva Økland mener vi burde ha kjent til, skulle jeg gjerne diskutert det prinsipielle ved saken: Hvor langt skal et forlag gå i å etterprøve en forfatters påstander om egen tekst?

Hva slags makt skal forfatteren ha over eget verk? Og enda vanskeligere: I de tilfellene der både forlag og forfatter erkjenner at et manus kan være uheldig for mennesker som blir berørt (her understreker jeg igjen at dette ikke var vår forståelse av prosessen bak Elsken), kan det da i noen tilfeller likevel være grunner til å publisere?

Det er her de utfordrende vurderingene ligger, i avveiningene mellom kunstnerisk frihet, den viktige retten til å fortelle sin egen historie og hensynet til virkelige mennesker.

Og ja, Ingunn Økland, noen ganger er det så vanskelig.

Les også:

Les også

  1. Tomas Espedal: – Den eneste som blir utlevert, er jeg

  2. Ingunn Økland: Hvor vanskelig kan det være, Gyldendal?

  3. Kari Marstein: Hvordan mener Ingunn Økland at norske forlag skal faktasjekke fiksjonen?

  4. Ingunn Økland: Sviktende dømmekraft i Gyldendal

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Gyldendal