Kort sagt, mandag 6. november

Statistisk sentralbyrå, kake på idrettsarrangementer, programmering inn i mattefaget, virkelighetslitteraturen og bemanningsnormer. Her er dagens kortinnlegg.

Publiseringskravet til SSBs forskere

Torsdag forsvarte Trine Eilertsen i Aftenposten langt på vei nedbemanningen i Statistisk sentralbyrås (SSB) forskningsavdeling. Hun støtter seg på sentrale økonomer, som mener at forskningens kvalitet bare kan vurderes av fagfeller fra andre land.

Jeg vurderer ofte andre økonomers bidrag til internasjonale tidsskrifter og undres over at man ensidig legger publisering til grunn for å vurdere kvalitet. Kvalitet er en selvfølge, men det skal mer til for å få det publisert. Først og fremst skal det fange interesse utenfor landets grenser.

Dermed etterlates det et stort hull i utnyttelse av norske data, som det likevel kreves høy kompetanse og god kvalitet for å få gjort. Dette har vært jobben til SSBs forskere, og derfor er den interne kvalitetskontrollen i SSB mye strengere enn i institutter som kun baserer seg på internasjonal publisering. I SSB må kvaliteten vurderes i lys av den rollen de har for å gi myndighetene indikasjon på behovet for og resultatene av økonomiske reguleringer.

Hvis man er dypt ideologisk forankret i et syn på at myndighetene ikke skal regulere økonomisk aktivitet, så er det mulig å forstå at denne forskningen ansees som overflødig. Da handler det ikke om kvalitet, men om ideologi.

Asbjørn Aaheim, tidligere SSB-ansatt

Vafler og kake er kos!

Kristin Eng og Karoline Lied fra Grete Roede AS mener at det serveres for mye usunn mat på idrettsarrangementer for barn. De oppfordrer til «en felles nå-må-vi-skjerpe-oss-dugnad» for å bekjempe «den store overfloden av brus og usunn mat på idrettsarenaene», hvor barna «kaster i seg brus, vafler, sjokoladekake og popcorn både før, under og etter kampene».

Det er neppe noe stort folkehelseproblem at barn som først har kommet seg på skirenn eller fotballcup, også tar seg en vaffel eller et kakestykke. Og idrettsopplevelsen blir nok heller ikke den samme hvis frivillige foreldre må telle kaloriene i vaffelrøren, eller de kakesultne barna blir avspist med grovbrød og grønn salat.

Dagens barn bruker mer tid på skolearbeid og ruser seg mindre enn før. Økningen i fedme hos barn har stanset opp. Men stadig flere barn føler også at de ikke når opp til et ideal som samfunnet har skapt. Dette idealet kan bli så altoverskyggende at kosen forsvinner fullstendig.

Idrettsforeldre som steker vafler og baker kake trenger ikke å være med på noen «nå-må-vi-skjerpe-oss-dugnad». De jobber allerede på dugnad, og de trenger ikke skjerpe seg. Og barna som spiser vaflene og kakene, bør ikke føle at de «kaster i seg» en syndflod av sukker. De er aktive barn som går på ski og spiller fotball – og som koser seg litt ekstra mellom slagene. Det er mye god helse i den kosen.

Fabian Woxholth, tidligere ski- og fotballtrener

Programmering i matematikkfaget er et uvitenskapelig eksperiment

I sin kronikk i Aftenposten 26. oktober gir Dahl, Ranestad og Hole mange gode argumenter for at programmering ikke bør være en del av matematikkfaget i skolen, noe vi fullt ut støtter. Vi synes det er forunderlig at fysikerne Malthe-Sørenssen og Rose og informatikeren Tveito i et debattinnlegg 31. oktober påberoper seg å vite hva matematikkfaget skal være. De påstår at matematikk ikke henger med i tiden når programmering avvises som en del av faget. Vi velger å se på fremveksten av datateknologien i samfunnet på en annen måte. IKT er blitt en så viktig del av samfunnet og er så tilgjengelig at vi ikke lenger trenger å bruke mye tid på problemer i matematikk som kan løses algoritmisk.

Som matematikklærerutdannere skal vi drive forskningsbasert undervisning. Vi oppfatter forslaget om programmering i matematikkfaget som et uvitenskapelig eksperiment som vil ha store konsekvenser for undervisning av matematikk i skolen og i lærerutdanningen. Mange elever i skolen strever med matematikk og oppnår ikke tilfredsstillende kompetanse i faget. Det foregår, nasjonalt og internasjonalt, mye spennende matematikkdidaktisk forskning omkring hva god matematikkundervisning er og hvordan vi kan hjelpe elever å lære. Den forskningen peker i en helt annen retning enn programmering som en del av matematikkfaget.

Kirsti Rø, Ole Enge og Anita Valenta, alle ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Forfatterskap og personvern

Enkelte forfattere skriver om sine erfaringer med nærstående personer uten å anonymisere og avidentifisere. Personer som ikke har fått prøvd sin sak for en uhildet domstol, kan i en roman beskyldes for blant annet overgrep uten reell mulighet til å forsvare seg. Forfattere kan tillegge sine personer de egenskaper de vil, også når nålevende modeller brukes, og sensitiv informasjon kan brukes slik at personvern og rettssikkerhet settes i fare. Det synes uvesentlig om det som skrives, er en udiskutabel sannhet eller en tolkningsvariant.

Det blir nesten umulig for en som omtales å påberope seg rettssikkerhet. Om offeret tar til motmæle, plasseres vedkommende lett i båsen «hevngjerrig». En slik person er det få som vil lytte til. Forfatterens treffsikre formuleringsevne gir makt.

Jeg forskrekkes av enkelte forfatteres skjødesløse behandling av mennesker som har vært med på å prege deres erfaringer. Journalister har sin Vær varsom-plakat og forskere forskningsetiske retningslinjer når det gjelder personvern. Hvor er virkelighetslitteraturens veimerker? Forfattere har copyright på sine litterære verk. Det burde være like selvsagt for mennesker i en forfatters nære krets å ha copyright på eget liv.

Sidsel Lied, Hamar

Prinsipprytteri fra Civita

Civitas Anne Siri Koksrud Bekkelund skriver i Aftenposten 1. november at bemanningsnormer er politisk latskap, som «presser andre politikere til å prioritere annerledes enn de ellers kunne gjort». Bekkelund peker også på at en norm «bare oppfylles gjennom faktisk å bevilge penger til flere ansatte». Hun har helt rett i begge deler.

Grunnen til at vi trenger en minstenorm for lærertetthet, er at politikere på kommunenivå i mange år har nedprioritert skole på en måte som svekker elevenes rett til et likeverdig skoletilbud. Noen kommunepolitikere har prioritert utdanning, men mange har ikke gjort det.

På statlig nivå har det vært både politisk vilje og evne til å legge penger på bordet. Seks milliarder kroner ekstra er de siste åtte årene bevilget til å styrke lærertettheten. Stortinget har derfor overfinansiert ordningen, men den faktiske situasjonen når det gjelder lærertetthet er så å si uforandret.
Heller enn å ri på politiske prinsipper om kommunal handlefrihet, burde Bekkelund og hennes meningsfeller være bekymret for troverdigheten til et system som bruker seks milliarder kroner til et formål uten merkbar effekt.

Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet