Vi befinner oss i en verdensomfattende informasjonskrise. Så hva kan vi gjøre?
Her er en plan for å ta tilbake den offentlige samtalen og redde demokratiet.
Dette innlegget ble først publisert i Politico.
I Russland er det forbudt å bruke ordet «krig». For å beskrive det blodige angrepet på det ukrainske folket må man snakke om «en militær spesialoperasjon». En mengde nettsider i tillegg til de offisielle statskanalene pumper ut falske fortellinger om denne krigen. Samtidig er aviser som Novaya Gazeta, som driver med uavhengig journalistikk, brakt til taushet.
På Filippinene er historien om Marcos-familiens brutale militærregime visket bort fra offentligheten for å gjøre det mulig for Ferdinand Marcos Jr. – kalt Bongbong – å bli valgt til president. I dette landet lever sosiale medier-propagandaen i beste velgående.
Vi befinner oss i en verdensomfattende informasjonskrise. Uten fakta, ingen sannhet. Uten sannhet, ingen tillit. Og uten tillit har vi ingen felles virkelighetsforståelse, intet demokrati. Det blir helt umulig å løse de store problemene verden står overfor.
At autoritære styresmakter forsøker å bringe den frie pressen til taushet, er ikke noe nytt. Det som er nytt, er at de store teknologiselskapene bygger på en forretningsmodell som aktivt fremmer hat og løgn – fordi det lønner seg.
Så hva kan vi gjøre?
Handlingsplan: Ta tilbake den offentlige samtalen
Det er åpenbart at vi ikke kan stole på at myndighetene i alle land bidrar til å løse dette problemet. Det giftige informasjonsklimaet vi har nå, er likevel ikke uunngåelig. Vi kan gjøre noe – og vi må gjøre det før det er for sent.
Derfor har vi, som fredsprisvinnere og journalister, lansert en ti-punkts handlingsplan for å ta tilbake den offentlige samtalen og redde demokratiet.
Handlingsplanen ble lagt frem på Nobels Fredssenters ytringsfrihetskonferanse 2. september og er allerede signert av 11 fredsprisvinnere og over 100 organisasjoner og enkeltpersoner.
Tiltak på tre områder
Planen foreslår tiltak på tre viktige områder:
1. Få en slutt på kjøp og salg av overvåkingsdata
De usynlige redaktørene i dagens informasjonssystem er de ugjennomsiktige algoritmene som anbefaler oss innhold i sosiale medier. Algoritmene er utviklet slik at de gir oss mer av det som «engasjerer» oss, for å få oss til å fortsette å skrolle.
Forskning viser at det som får oss til å gjøre det, er innhold som gjør oss sinte eller opprørte. Dette er ofte falske eller villedende nyheter.
Dette er en uetisk forretningsmodell som bryter med vår rett til privatliv og bruker våre personlige data som salgsvare. Her trengs internasjonal regulering.
EU har gått foran med den nylig vedtatte digitallovgivningen Digital Services Act og Digital Markets Act. Men de må implementeres og håndheves for å overbevise plattformselskapene til å endre algoritmene, slutte med kjøp og salg av overvåkingsdata og gi brukerne kontrollen over sine egne opplysninger.
Her har de som kjøper annonseplass hos plattformselskapene, også stor makt: De kan slutte å bruke penger på en type markedsføring som skader samfunnet.
2. Slutte med teknologidiskriminering og begynne å behandle folk over hele verden likt
2024 er et avgjørende år for demokratiet i verden. Da går store demokratier som India, Indonesia, Sør-Afrika og Mexico til valg.
Men i disse landene har ikke velgerne den samme lovbeskyttelsen mot desinformasjon som spres via de store medieselskapene, som man har for eksempel i EU eller USA.
I mange deler av verden er direkte press på plattformselskapene det eneste som fungerer, fordi myndighetene er delaktige.
Vi kommer til å trenge påtrykk fra sivilsamfunnet og internasjonal solidaritet for å kreve åpenhet og ansvarlighet fra teknologigigantene. Her har majoritetsverdenen et spesielt ansvar.
3. Gjenoppbygge uavhengig journalistikk som motgiften mot tyranni
Teknologigigantene har også sluppet løs krefter som bidrar til å undergrave de uavhengige mediene gjennom å sluke annonseinntektene og innføre en klikkbasert distribusjonsform som fremmer hat og usannheter.
Ifølge tall fra Freedom House har bare 13 prosent av verdens befolkning tilgang til nyheter fra en fri og uavhengig presse.
Når russere ikke engang kan si ordet «krig», hvordan kan vi da holde myndighetene ansvarlige for det de gjør?
Det er ingen tvil om at journalistikken også må forandre seg. I stedet for å jage etter en falsk objektivitet må den tilstrebe å reflektere det mangfoldige samfunnet vi lever i. For å redde den viktige samfunnsstøtten fri journalistikk er, trenger vi regjeringer som investerer i frie medier, og økt støtte til journalister under angrep.
Vi tror at vår ti-punkts handlingsplan for å løse informasjonskrisen er mulig å gjennomføre. Fredsprisvinnere og eksperter og organisasjoner har signert planen så langt, og flere signaturer kommer til for hver dag som går.
Jo mer støtte denne planen får, desto mer makt blir satt bak kravet om å redde det vi ikke kan for gitt: demokrati, frihet og fred.
