Det er vanlig folkeskikk å si andres navn riktig
Støtte til navneopprøret.
Abdirahman Hassan, journalist i Aftenposten, ønsker å ta tilbake navnet sitt etter å ha blitt kalt «Abdi» i flere år. «Er dette noe å hisse seg opp over», er noen av reaksjonene på hans og andres historier i reportasjen «Navneopprør» i A-magasinet. Retten til å si navn feil fremstår som viktigere enn å lære å si dem riktig.
«Navnet mitt blir uttalt feil i utlandet» blir brukt som et argument for ikke å ta det ille opp. Vi med utenlandsk bakgrunn er ikke på et kort ferieopphold i Norge. Dette er hjemlandet vårt. Hvordan navnene våre uttales, handler om aksept og om ikke å bli fremmedgjort i eget land.
Norske navn kan også være vanskelige. Noen navn ligner (Erik/Eirik), skrives forskjellig (Toril/Torill/Torild) eller uttales annerledes enn de skrives. Men det er ikke aksept for å forkorte Anniken til «Ann», kalle Andreas for «Anders» eller skrive «Kathrine» istedenfor Cathrine etter eget forgodtbefinnende. Den respekten bør være gjensidig.
Det går bra å si feil, men sett pris på å bli rettet på, og forsøk deretter på nytt. Det handler ikke om perfeksjon, men om å prøve fremfor ikke å gidde.
