Svaret på «quiet quitting» er ikke frykt

Den største trusselen mot produktivitet er ikke «quiet quitting». Det er gamle rutiner og holdninger.

Talentgapet i norsk næringsliv er ikke nytt. Alle trenger kompetente medarbeidere, og unge talenter i dag står ikke lenger med luen i hånden og ber om jobb. De vil ha fleksibilitet, interessante oppgaver og er ikke redd for å stille krav.

«Quiet quitting» er en trend mange nå legger merke til. Det betyr ikke at ansatte slutter, men, som Nora Berntzen skriver i Si ;D 9. oktober, at de vil ha balanse mellom jobb og fritid. I USA utgjør de over halvparten av arbeiderne.

I frykt velger flere å stramme inn. De kaller tilbake til kontoret – av hensyn til bedrift og kultur. Det er nærliggende å spørre: Handler det mer om kontrollbehov og gamle normer og mindre om bedriftens faktiske behov? Det er ingen selvfølge at daglig oppmøte gir best produktivitet og mest motivasjon.

Skal vi øke produktivitet og fleksibilitet, må vi implementere de beste skyløsningene og samhandlingsverktøyene. De som lykkes, investerer også i opplæring.

I 2020 måtte ledelsen stole på at jobben ble gjort – også uten overvåking. For første gang fikk vi et arbeidsliv tilpasset andre personlighetstyper enn de ekstroverte. Flere så også en økning i produktiviteten. Det er dumt å la de digitale kvantesprangene som skjedde under pandemien, gå til spille kun fordi vi ønsker å overvåke de ansatte.

Svaret på «quiet quitting» er ikke frykt. Det er å lytte og svare på nye behov, spesielt når vi vet at stress og utbrenthet ligger bak flere sykmeldinger. Det er å åpne for fleksibilitet gjennom gode samhandlingstjenester og automatisere unødvendig administrasjon. Opplæring, utvikling og til og med omskolering må opp på agendaen.

Skal man være et innovativt selskap i dag, er det ikke lenger nok bare å utvikle produktene. Du må også huske å utvikle arbeidsplassen.

Per Haakon Lomsdalen, norgessjef, Salesforce