Jeg vil også jobbe!

Du kan ikke drive eget firma og samtidig motta hjelp fra oss. Enten søker du varig uføretrygd, eller så får du klare deg selv, sa NAV til Anna Tostrup Worsley. Foto: Scanpix

Må jeg bli livsvarig trygdemottager fordi NAV er skeptiske til gründere?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kreativ, målfokusert og produktiv prosjektleder søker ny stilling. Jeg er positiv og inspirerende, bidrar gjerne med nye ideer og er bra på å skape et godt arbeidsmiljø. Gode referanser, ikke urimelige lønnsforventninger. Arbeidstid 0-15 timer per uke, avhengig av vær og helsetilstand.

Anna Tostrup Worsley

Velger uførhet?

Hvor mange arbeidsgivere er det som ønsker å ansette sånne som meg?

Debatten etter den siste

Les også

Frivillig eller ufrivillig ufør

fra Siri Koksrud, Egil Fors og Live Landmark om hvor mange som «velger å bli uføre» er forulempende mot langtidssyke. I min erfaring er det heller sånn at alle andre valg tas bort! Tror Professor Rögnvaldur Hannesson ved NHH virkelig at flesteparten av landets uføre «driver dank» og er det sant som Landmark og Fors antyder at vi ved å endre vår innstilling (og gjerne gå på et mestringskurs til 15.000 kroner) kan «tenke oss friske» eller velge å ikke bli uføre?

Dette er holdninger som ser bort fra systemsvikt og dårlige ordninger i helse— og trygdevesenet, og legger alt ansvar på personen som er syk.

Ja, jeg er kroniker, også kjent som en Profesjonell Pasient. Etter at jeg fikk leddgikt da jeg gikk på videregående, og brakk ryggen i en bussulykke året etter, har livet liksom ikke blitt helt som jeg hadde håpet. Vi er mer enn 800.000 mennesker som sliter med ulike grader av muskel- og skjelettlidelser i Norge, så jeg er ikke alene. Ved å bruke betegnelsen Profesjonell Pasient henviser jeg humoristisk til at det å fungere så godt som mulig med de helseutfordringene jeg har, er en heltidsjobb - 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 365 dager i året - uten ferier. Uansett hvor mye jeg får til på gode dager, så kommer det lange perioder der jeg ikke kan gjøre noe som helst, da livet bare er sykdom og behandling.

Takk og lov for at jeg lever i ett samfunn der jeg slipper å havne på gata, fordi jeg var så uheldig å være i en alvorlig trafikkulykke 21 år gammel. Det norske velferdssystemet er et sikkerhetsnett som fungerer for sånne som meg, stort sett.

Enkeltskjebner

Folk reagerer når de hører at vi i Norge har mer enn 300.000 uføretrygdede, men bak statistikken skjuler det seg 300.000 enkeltskjebner. Jeg er en av de 78.000 uføre som veldig gjerne VIL jobbe, men som av ulike grunner ikke får muligheten. Hindrene er stivbente trygdeordninger og rigide ansettelsesregler som gjør det risikabelt å ansette sånne som meg.

Etter å ha stått på sidelinjen en stund, bestemte meg i fjor for å ta skjeen i egen hånd og skape min egen jobb. Jeg ville ut av uførestatistikken og inn i arbeidslivet, og var overbevist om at jeg kunne tilføre noe positivt.

Jeg startet firma og ansatte meg selv, med usedvanlig fleksible arbeidstider og veldig godt tilrettelagt kontorplass.

Jeg skaffet meg regnskapsfører, bygget nettverk, og begynte å ta oppdrag som foredragsholder mens jeg skrev og fikk utgitt min første bok. Ved å dele mine egne erfaringer om hvordan jeg har greid å komme meg ut av sykesenga og opp av rullestolen kunne jeg inspirere andre og tjene penger på det. Med supre tilbakemeldinger og fornøyde kunder skulle man jo tro det gikk rette veien, men når en ny smerteperiode kom og jeg ble sengeliggende i tre måneder, fikk jeg en trist melding fra NAV: «Du kan ikke drive eget firma og samtidig motta hjelp fra oss. Enten søker du varig uføretrygd, eller så får du klare deg selv.»

En lang rekke samtaler med ulike saksbehandlere fulgte, noe som tok stort sett alle kreftene jeg hadde ved siden av behandlingen.

Varig trygd

Holdingen var, at hvis jeg var «frisk nok» til å være gründer, burde jeg være «frisk nok» til å klare meg selv fullt ut. Hvis jeg fortsatte på mitt meget givende gründerprosjekt, risikerte jeg altså både min egen og min families økonomiske trygghet. Hvis jeg fikk en lengre dårlig periode med gikt og smerter, sto jeg uten noen sikkerhet i det hele tatt. Den eneste opsjonen var å søke varig uføretrygd.

Men, kjære Hanne Bjurstrøm, hva er dette for sysselssettingspolitikk? Er det ikke bedre for samfunnet, og verdiskapningen, at jeg som ung langtidssyk får mulighet til å bidra så mye jeg kan, og ikke blir presset til passivitet og pasientifisert av systemet?

Må jeg nå bli livsvarig trygdemottager bare fordi dere i NAV er skeptiske mot gründervirksomhet? Med eget firma kan jeg legge opp arbeidsbyrden så den er tilpasset mitt eget funksjonsnivå. I visse perioder klarer jeg mye, og da kan jeg tjene inn penger til å ta lengre rolige perioder, for eksempel om vinteren, når jeg vet at jeg alltid har mer smerter.

Mersmak

Mitt lille møte med arbeidslivet har gitt mersmak, selv om kroppen ikke klarer så mye som jeg ønsker. Det kjennes veldig meningsfullt å jobbe, og er utrolig bra for mestringsfølelsen, som igjen påvirker helsa positivt! Dessverre har NAV ingen gode alternativer til meg. Som en aktiv kroniker behøver jeg ikke «motivasjonskurs» og «arbeidscoaching», jeg behøver god medisinsk behandling, og sikkerhet fra Folketrygden i de periodene jeg er for syk til å klare meg i arbeidslivet.

Hvorfor er det å kombinere en kommunal deltidsstilling med trygd de eneste opsjonene jeg blir anbefalt i de svært skjeldne oppfølgningssamtalene med stadig nye saksbehandlere hos NAV?

Jeg trenger ingen «liksom-jobb», jeg har faktisk skapt min egen virksomhet, og klart å komme rundt utfordringene med at ingen arbeidsgivere ønsker deltidsansatte som med høy sannsynlighet må sykemeldes 4-5 måneder i året.

Jeg tror at jeg kan gjøre bedre nytte for samfunnet hvis jeg bruker de begrensede kreftene mine på å inspirere andre langtidssyke, og alle som arbeider med dem, enn ved å sitte hjemme og fylle ut endesløse meldekort og aktivitetsplaner. Som funksjonshemmet gründer kan jeg faktisk gjøre en positiv forskjell på bruttonasjonalproduktet! Får jeg lov til å fortsette med det?

Fleksibilitet

Når Regjeringen offentliggjør sin nye sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne i samband med statsbudsjettet den 6 oktober, er jeg en av dem som krysser fingrene og håper på mer nytenkning og fleksibilitet. Den gjengse samfunssdebatten får det oftest til å høres ut som om vi langtidssyke er problemer som må løses, unnasluntrere som må motiveres eller stakkarslige offer som må hjelpes.

Vi som gruppe har masse å bidra med og er en sterk samfunnsressurs, det er på tide at dere ser oss som mer enn bare minus i statsbudsjettet.

Anna Tostrup Worsley (@annatw på twitter) er en profesjonell pasient, med 16 års erfaring i det norske helse og trygdevesenet. Hun blogger om sine tanker om helsepolitikk og velferd på www.diagnostisert.no med prosjektmidler fra Fritt Ord.

Worsley deltar i nettdebatten fra 15.00.