Også behandling hos psykolog kan gi bivirkninger | Jørgen Flor
Forskningsstudier viser at ca. 5–15 prosent av alle pasienter blir dårligere i løpet av psykologisk behandling.
Hvert år går flere enn to hundre tusen voksne mennesker til behandling i psykisk helsevern i Norge. De færreste, inkludert behandlerne selv, er klar over at anslagsvis minst 20.000 av disse opplever å bli dårligere i løpet av behandlingen.
Myten om at slik terapi er bivirkningsfri er utbredt, og helsemyndighetene står passivt på sidelinjen. Det er på overtid med et skikkelig pasientsikkerhetsløft i psykisk helsefeltet.
I boken Skadelige samtaler – myten om bivirkningsfri terapi skriver jeg og professor Leif Edward Ottesen Kennair om «Cecilie». Hun oppsøkte psykolog fordi hun var deprimert. Etter ukentlige terapitimer i flere år hadde hun i tillegg til depresjon også fått invalidiserende angstproblemer.
Selv er «Cecilie» overbevist om at det var terapien som gjorde henne verre. Hun ble avhengig av hjelpen, til tross for at den ikke hjalp. Terapitimene kostet henne til slutt mer enn 80.000 kroner. I dag er hun ufør.
Terapi kan gjøre pasienter verre
Historier som «Cecilies» er langt fra unike. Ulike forskningsstudier viser at ca. 5–15 prosent av alle pasienter blir dårligere i løpet av psykologisk behandling. For barn i terapi er tallene enda høyere.
Hovedproblemet er imidlertid at vi vet for lite, både om omfang og ikke minst under hvilke betingelser, med hvilke terapeuter og i hvilke situasjoner folk blir dårligere. Ingen helsemyndigheter har oversikt.
Konsekvensen av denne mangelfulle kunnskapen er at pasientene (og i verste fall også behandlerne og samfunnet for øvrig) tror det er de selv som svikter behandlingen der behandlingen svikter pasientene.
Helsehjelp er ikke risikofritt
I Norge er vi privilegerte med et velfungerende helsevesen. Tilliten til helsepersonell er god, og vi forventer at sykehuset er et trygt sted hvor man får hjelp for sine plager, lidelse og sykdom.
Få ser for seg at de skal oppleve å bli sykere på grunn av et behandlingsopphold i helsevesenet. Likevel er det slik at pasientskader oppstår. For eksempel er risikoen for å bli smittet med antibiotikaresistente bakterier høyere på sykehus enn utenfor. Likeledes er det med blodforgiftning og liggesår.
At behandling er forbundet med risiko har bidratt til opprettelsen av fagfeltet pasientsikkerhet. I Norge er pasientsikkerhetsarbeidet i god flyt og Helsedirektoratet har i mange år drevet programmet «I trygge hender», som har bidratt til et nasjonalt løft for trygge helsetjenester.
Samvittighetsfulle, dyktige helsearbeidere landet rundt jobber hver dag med å heve kvaliteten på behandling ved å lære av sine feil og arbeide for å redusere risiko for pasientskader.
Forskning på psykiske lidelser nytter, men det koster! | Andreassen og Røssberg
Neglisjeringen av psykisk helse
Problemet er at et slikt systematisk fokus på trygge tjenester knapt eksisterer i psykisk helsevern. Riktignok finnes det handlingsplaner mot selvmord og forebygging av voldshendelser, men dette er fjernt fra hverdagen til terapeuter som meg, som driver samtalebehandling av psykiske lidelser som angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser. Her er pasientsikkerhet tilnærmet et fremmedord.
For pasienter som «Cecilie» betyr det at ingen står klar for å ta hennes historie på alvor, reparere skaden som har skjedd eller forebygge at det skjer igjen.
Jeg er bekymret for at vi i iveren etter å dokumentere samtaleterapi som et alternativ til legemidler (det er det i høyeste grad), har gått for langt i å underslå risiko og overselge terapi som en mirakelkur uten bivirkninger.
Jeg er også bekymret for at det er mye lettere å gjenkjenne tydelige, fysiske og alvorlige pasientskader som blodforgiftning, liggesår og selvmord enn det er å forstå at tanker, følelser og relasjoner kan være en uønsket forverring, en pasientskade.
Pasienter i psykisk helsevern er dessuten dårlig stilt til å kjempe for egne rettigheter, fordi deres lidelse rammer selvfølelse, selvtillit og livslyst. Å skulle si ifra til terapeuten om at terapien gjør lidelsen verre er for mange helt utenkelig. I dag er derfor mange pasienter overlatt til seg selv med å gjenkjenne og håndtere at de blir dårligere i hendene på helsevesenet.
Helsedirektoratet feilinformerer om antipsykotiske medikament | Trond F. Aarre
Kollektiv svikt
I de syv årene jeg har arbeidet med dette temaet har jeg oppdaget en kollektiv svikt. Terapeuter, forskere, universiteter, helseforetak, pasientorganisasjoner og fagforeninger har for dårlig kunnskap og bevissthet om at psykologisk behandling ikke er risikofritt. Neglisjeringen av dette temaet har foregått i mer enn femti år. Det er nemlig så lenge siden de første studiene begynte å omtale en «forverringseffekt» av terapi.
Mange burde derfor kjenne sin besøkelsestid nå. Men aller mest er det altså helsemyndighetene som har sovet i timen i sitt pasientsikkerhetsarbeid. De har, nok en gang, oversett og underprioritert psykisk helsevern. Kjære helseminister og helsedirektør: Når skal dere våkne?
Jørgen Flor er forfatter av boken Skadelige samtaler – myten om bivirkningsfri terapi.
- Her er en annen debattartikkel skrevet av Jørgen Flor:
