Nordmenn er ikke blitt mer rasistiske. Vi er blitt mer sensitive for rasisme og diskriminering. | Torgeir Skorgen
Vårt antirasistiske immunforsvar.
Reaksjonene på FAFOs ferske undersøkelse om nordmenns holdning til likestilling, diskriminering og hatprat har vært sterke.
26 prosent av de spurte i undersøkelsen svarte at de var helt eller delvis enige i påstanden «Jeg tror at noen ‘menneskeraser’ rett og slett er smartere enn andre». 39 prosent mente at en somalier aldri kan bli norsk.
Betyr dette at vi nordmenn er blitt mer rasistiske?
Ledende spørsmål?
Aftenpostens spaltist Kjetil Rolness har kritisert FAFO-undersøkelsen for å legge meninger i munnen på respondentene gjennom ledende spørsmålsstilling. Rolness fremstår ikke som en mann av mange nyanser og bruker denne innvendingen til å avfeie hele rapporten som «sjokkerende dårlig».
Det er riktig at respondentene burde ha fått mulighet til å reservere seg mot det feilaktige premisset om at det finnes biologiske «menneskeraser», og samtidig kunne si seg enige i at det finnes intelligensforskjeller mellom geografiske grupper. Likevel viser tallene at det antirasistiske immunforsvaret til disse respondentene ikke har vært godt nok.
Blir vi mer positive eller negative til innvandrere? Slik svarte folk i 18 land.
Tydelig samsvar
Innvendingen kan nemlig ikke bortforklare hovedtendensene i rapporten, som viser et tydelig samsvar mellom holdninger til «raser» og holdninger til diskriminering ellers.
Blant dem som er enige i at «noen raser er smartere enn andre», er det tre ganger flere som mener at det ikke er nødvendig med formelle reaksjoner dersom en romkvinne diskrimineres på boligmarkedet enn blant dem som er uenige. Og to ganger så mange mener at diskriminering av en somalisk kvinne ikke bør slås ned på. Over 40 prosent av respondentene som hadde lest alternative nyhetskilder som Resett, sa seg enige i premisset om «menneskeraser».
Kulturrasisme
Mange av disse hovedtendensene bekreftes også av ImDis Integreringsbarometer for 2018, som ytterligere dokumenterer den stuerene formen for rasisme i Norge: Nær halvparten av de spurte var skeptiske til muslimer og 35 prosent mente at kvinner i hijab må tåle å bli diskriminert (FAFO).
Skepsis mot muslimer, roma og innvandrere generelt omtales i faglitteraturen som eksempler på kulturrasisme. Mens den klassiske rasismen bygget på troen på rene «raser», bygger kulturrasismen på troen på rene kulturer og frykten for at kulturblanding er skadelig.
At mange deler antimuslimske holdninger, gjør dem ikke mer ufarlige, snarere tvert imot. 22. juli-terroristens manifest bygget hovedsakelig på en ekstrem form for kulturrasisme.
Her jager De gule vestene den jødiske professoren bort fra demonstrasjonen
Blodsrett og assimilering
Dette henger også sammen med en historisk forestilling om nasjonstilhørighet som blodslinje (ius sanguini). Altså at kun nordmenn har norsk blod i årene. Blodsrett og assimilering har preget det norske reaksjonsmønsteret overfor minoriteter fra nasjonsbyggingen startet tidlig på 1800-tallet og helt til fornorskningspolitikken ble avviklet på 1980-tallet.
Dette mønsteret ble også nedfelt i vår lovgivning: Jødeparagrafen, sigøynerparagrafen, løsgjengerloven og sterilisasjonsloven stemplet minoriteter som mindreverdige eller uønskede i det norske samfunnet.
Ikke overraskende gjenspeiles dette i nye undersøkelser, der et stort flertall mener at «innvandrere fullt og helt må tilpasse seg norske verdier». Samtidig svarer altså 39 prosent i FAFO-undersøkelsen at somaliere ikke kan bli norske.
Det vil si at norske minoritetsungdommer med mørk hudfarge i mange tilfeller mottar et dobbelt budskap: det forventes at de lærer seg norsk kultur, men de kan ikke regne med å bli helt norske. Dette kan føre til sinne og bitterhet, slik bl.a. Zeshan Shakar har skildret det i oppvekstromanen Tante Ulrikkes vei.
Er litt rasisme noe å være redd for? Trekker vi på skuldrene der vi før ville blitt opprørte? Da skjønner vi ikke rasismens kraft, mener Harald Stanghelle
Mer sensitive
For bare førti år siden var det ytterst få i Norge som tvilte på at det fantes «menneskeraser».
Så sent som på slutten av 1980-tallet kunne jeg lese i min biologibok på gymnaset at den norske befolkningen besto av nordisk og alpin rase. Denne teorien hadde norske raseforskere gått i bresjen for internasjonalt siden begynnelsen av 1900-tallet, og den forsvant ikke fra norske leksika før hundre år senere.
Heller enn mer rasistiske, er vi i løpet av en mannsalder blitt langt mer sensitive for rasisme og diskriminering.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
