Debatt

Alt Per Olov Enquist rørte ved, vitner om en mesters hånd | Gabi Gleichmann

  • Gabi Gleichmann
    Forfatter og skribent

Den svenske forfatteren Per Olov Enquist er død. Hans kanskje største gave til oss var hans absolutte gehør for kjærligheten i den jordiske jammerdalen, skriver Gabi Gleichmann. Berit Roald/NTB scanpix

Nå er den svenske litteraturens mest særpregede stemme og største forfatter siden Strindberg blitt stille.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Per Olov Enquist er død. Dermed har Sverige, Norden og verdenslitteraturen mistet en av sine sterkest lysende og mest prisbelønte forfattere.

Det kjennes tungt å skrive disse linjene. For meg var han «onkel Peo» – min venn, mitt litterære forbilde, en av dem jeg beundret.

Gabi Gleichmann er forfatter og skribent. Privat

I seks år hadde jeg det privilegium å være hans redaktør i Expressen og den første leseren av tekstene hans. Vi snakket daglig sammen på telefonen. Han elsket sladder og ville vite alt som hendte i avisen som han i over 50 år hadde beriket med sine briljante artikler og skarpe debattinnlegg.

Nå er den svenske litteraturens mest særpregede stemme og største forfatter siden Strindberg blitt stille. Verden er blitt tommere.

Bødler, forrædere og ofre

Han ble født i 1935 på det lille stedet Hjoggböle i Norrland, stedet som han åndelig sett aldri forlot, til tross for at han stadig befant seg på reise. Hans far døde tidlig, og han vokste opp med sin mor, den strengt religiøse lærerinnen som lærte ham alltid å snakke sant.

Der på kjøkkenet i det grønne trehuset som hans far hadde bygget, lå han, enebarnet, på gulvet, studerte bilder av verden og lyttet til stemmene, til tusen år av Västerbottens ensomhet.

Dette er den opprinnelige enquistske scenen som alt utgår fra, dit forfatteren stadig vendte tilbake for å kunne fortsette å skape. Eller, for å uttrykke det annerledes, det er det følelsesladede midtpunktet i hans fiktive univers som bebos av tre slags mennesker: bødler, forrædere, ofre – og mellom dem er det uklare grenser.

Skammen, synden og volden

Barndomsopplevelsene anvender han i alle sine verk. Skammen, synden, volden, avskyen, urenheten, innestengtheten, lyden av himmelharpen, sangen som kommer fra Gud, sykestuen, bedehuset, de nyfødte barna som byttes bort, «döpojken», ishinnen som forsvinner når man puster på den. Dette kommer igjen som symboler, metaforer og stående epitet i arbeidene hans, og den ubarmhjertige virkeligheten i Västerbottens kystland beseires ved hjelp av drøm og hallusinasjoner.

Enquists forfatterskap er blitt sammenlignet med et is-puslespill av speilfliser, ladet med skyldfølelse og barndomstraumer, i stadig nye mønstre som vil fremkalle en identitet. Han bruker en poetisk-musikalsk komposisjonsmetode der det dokumentariske grunnlaget disiplinerer følelseskraften.

Per Olov Enquist ble i 2005 utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo under en høytidelig seremoni i Universitetets aula . Til høyre universitetets rektor Arild Underdal. Knut Falch / NTB scanpix

Puslespillbitene blandes

Han sammenfatter ofte en roman i begynnelsen, legger så ut et spor og stiller en rekke spørsmål som senere blir besvart ved at puslespillbitene blandes og former et mønster. Teknikken hans er å bytte synsvinkel ofte og presentere personene på nytt, som om vi ikke hadde møtt dem tidligere.

Ved hjelp av en fragmentarisk struktur, en vekselvirkning mellom stilarter og gjentagelser, og et fortellernærvær som forbinder nuet med historien, får han alltid skapt en fengslende og motsigelsesfylt atmosfære. Gåten om menneskenes innhold lar han være uløst ved å sette sammen puslespillet på nytt. Men i sprekken mellom bitene lyser det ukjente frem.

Les også

Et univers av tro, synd, kjærlighet og besettelse

En organisk helhet

Hans verk – et femtitall bøker og skuespill – utgjør en organisk helhet der alt henger sammen med alt. Han har skrevet i alle sjangere unntatt poesi, likevel er alt som kommer fra hans hånd poetisk. Prosaen hans preges av et tonefall det ikke er mulig å ta feil av. Det er en gjentatt, gradvis nyanserende fremstilling med en kommasetting som skaper rytme i teksten.

Hans enorme bidrag til litteraturen kan ikke sammenfattes på noen få linjer. Alt han har rørt ved – romaner, reportasjer, drama, essay, filmmanus, biografier, polemikk, kritikk, politiske utredninger – vitner om en mesters hånd.

Per Olov Enquist kom med boken «Lignelsesboken En kjærlighetsroman» under presentasjonen av Gyldendal forlags høstliste i 2013. Berit Roald / NTB scanpix

De uforglemmelige bøkene

Selv satte jeg romankunsten hans høyest. De uforglemmelige bøkene:
Legionærenene (1968), en dokumentarroman om utleveringen av baltiske flyktninger etter andre verdenskrig, der han gravde seg ned i historien for å forstå Sveriges skammelige fortid og for å få et perspektiv på sin egen opprørske tid.

Styrtet engel (1985), i sidetall den tynneste, men den tetteste, vakreste, mørkeste og samtidig lyseste av alle bøkene hans, om kjærlighetens uforståelighet og det menneskeliges vilkår. Den skrev han i sporadiske «edru og iskalde morgentimer», forteller han senere i selvbiografien Et annet liv (2008), da han i tretten år hadde levd i et inferno og begått den mest utilgivelige synd han kunne henfalle til i sin mors øyne: alkoholisme.

Pasjon og maktkamp

Den suggestive Lewis reise (2001), en freske over svensk nittenhundretall, om pasjon og maktkamp mellom to menn som elsket og hatet hverandre: Lewi Pethrus, gudsmannen og Sven Lidman, poeten. Her rommes ekstase og død, forretninger og politikk, det mest private og det mest offentlige.

Idé- og kjærlighetsromanen Livlegens besøk (1999) om den forfeilede liberale revolusjonen i Danmark, der han blander historiske fremstillinger med egne kommentarer, lader scener med dramatisk påtagelighet, bremser det sentimentale med poetisk strenghet, beskriver i minutiøs detalj liv og tanker i hoffet til den sinnssyke kong Christian VII. Kjærlighetsdramaet og den erotiske skildringen hører til det fineste jeg har lest hos Enquist.

«Man kan inte förklara kärlek», skriver han i Kaptein Nemos bibliotek (1991). «Men om man inte försöker, inte försökte, var stode vi då?»

Forsøket på å forklare kjærlighetens vesen gjentas i nesten alle Enquists verk. Og det er kanskje hans største gave til oss: Hans absolutte gehør for kjærligheten i den jordiske jammerdalen.

Oversatt fra svensk av Bjørg Hellum

  • I denne artikkelen fra 2013 har Gabi Gleichmann skrevet et portrett av Per Olov Enquist og en omtale av hans romaner.
  1. Les også

    Med bestefar Enquist på fjelltur

Les mer om

  1. Minneord
  2. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Det er ingen egne regler for ansatte ved fagskole, høyskoler og universiteter

  2. DEBATT

    Nå er det på tide å gjenåpne fritidstilbudene for barn og unge i utsatte områder!

  3. DEBATT

    Kort sagt, 26. april

  4. DEBATT

    Krisetiltak for oljebransjen bør ikke fremme ulønnsomme investeringer

  5. DEBATT

    Nå er ikke tiden for symbolpolitikk og partipolitiske kjepphester

  6. DEBATT

    Redd privatteatrene, Abid Raja!