Debatt

NVE-direktør og mannen med strømmen | Terje Tvedt

NVE-direktøren mangler forskningsmessig belegg når han slå fast at det er større potensial i utbygging av vindkraft på land, fremfor vannkraft.

Er man rett og slett blitt overmannet av de økonomiske rammebetingelser man selv skapte, blant annet et helt annet skatteregime for vindkraft enn for andre fornybare energikilder? spør Terje Tvedt. Terje Pedersen / NTB scanpix

  • Terje Tvedt
    Professor

I kronikken «Vannlandet som gikk over bekken etter vind» stilte jeg den 3. juni den politiske ledelsen et enkelt, men overordnet spørsmål som opptar mange i Norge: Hva er den strategiske begrunnelsen for at vannlandet Norge nå satser på vindturbinparker i uberørt natur og med kort levetid, i stedet for å oppgradere og å modernisere allerede utbygde vassdrag?

Hvorfor dreier det «grønne skiftet» seg om å fange usikker, uregelmessig vindkraft, i stedet for mer effektiv utnyttelse av de hundrevis av vassdragene som allerede er utbygd? Den 11. juni svarte Kjetil Lund, direktør i Norges vassdrags- og energidirektorat. Den lange replikken er interessant, for Lund svarte jo ikke på det overgripende, strategiske spørsmålet.

Midlertidige økonomiske hensyn

I stedet starter og avslutter han med et heller snevert perspektiv. Han retter
oppmerksomheten mot meg og at jeg ikke vet hva jeg snakker om, og at det avgjørende er å forstå det «norske kraftsystemet». Men Kjetil Lund er hverken ingeniør eller hydrolog. Han er samfunnsøkonom, med bakgrunn som
næringsbyråd i Oslo og statssekretær i Finansdepartementet.

Han er altså ingen ekspert på vannkraft eller vindkraft, og langt mindre på Norges geografiske og historiske komparative fortrinn. Hans økonomisk definerte «kraftsystem» er selvsagt viktig, men er det hensiktsmessig at
midlertidige skatteregimer og subsidier skal bestemme beslutninger av så stor og lang rekkevidde?

Vil ikke da samfunnet underkaste seg nåtidstyranniets korte tidshorisont og politiske kompromisser skygge for det norske landskapets særegne karakter?

Les også

NHO: Tilbaketrekning av vindkraftkonsesjoner vil sende dårlige signaler til investorer

Les også

Blås i Haram | Andreas Slettholm

En radikal tilnærming

Mitt utgangspunkt er: Mange norske vassdrag ble utbygd for over hundre år siden, og den store utbyggingen skjedde mellom 1945 til 1965, da kraftproduksjonen fordoblet seg omtrent hvert tiår.

Det sier seg selv at disse allerede utbygde vassdragene kan utnyttes på en mye mer effektiv måte enn hva de ble for 100 eller 50 år siden. Forskere ved NTNU har da også dokumentert at det kan produseres mellom 20 og 30 TWh ekstra ved å oppgradere og modernisere eksisterende anlegg.

Det er for øvrig omtrent samme potensial som canadisk ekspertise har kommet frem til at Canada har. Gitt målsettingene om et utslippsfritt samfunn er det fra ståstedet til en historiker som er opptatt av entreprenørenes rolle i historien, underlig å være vitne til at den politiske ledelsen er mot til og med
å vurdere en mer radikal tilnærming – å reorganisere hele vannkontrollsystemet tilpasset fremtidens behov og samtidens teknologi og helhetstenkning.

Ikke forskningsbasert

Et slikt grep ville ha dokumentert at vannkraftpotensialet er langt større enn vindkraft på land, og at utnytting av det ville ha ført til mye mindre nye naturinngrep enn vindturbinparkene i høyfjellet.

Det som trenger en forklaring, er derfor hva som ligger bak at NVE-direktøren og stortingsmeldingen «Vindkraft på land» som ble lagt frem i forrige uke, insisterer på at det er vindkraft som «utgjør det største potensialet for ny fornybar kraftproduksjon i Norge» (St.meld. 28 (2019 – 2020), s. 9).

1. april 2020 hadde NVE godkjent mange titalls store vindparkanlegg med en normalårsproduksjon (optimistisk kalkyle, også fordi noen av dem ikke vil bli bygd) på 10,7 TWh, mot et vannkraftpotensial i de allerede kontrollerte elvene på minimum to til tre ganger så mye.

NVE-direktøren på sin side avviser alle undersøkelser av potensial og slår bare «fast» at det er kun vel 5 TWh, men uten å basere seg på seriøs forskning.
Hvorfor skjer dette?

Følger «tidens strøm»

Én forklaring kan være at regjeringen og NVE-ledelsen følger med «tidens
strøm» og har sett på seg selv som del av en moderne, internasjonal «kraft-avantgarde». Det var på det nye vindkraftområdet man kunne «gjøre en forskjell».

Er man rett og slett blitt overmannet av de økonomiske rammebetingelser man selv skapte, blant annet et helt annet skatteregime for vindkraft enn for andre fornybare energikilder?

Det er oppsiktsvekkende at en NVE-direktør beskriver det «norske kraftsystemet» som om det er hugget i sten, mens det er som om de dype, historiske og strukturelle forskjellene mellom vann- og vindkraft skapt av geografi og natur ikke finnes.

Les også

Dette er øya dei har tenkt å øydeleggje for all framtid | Kari Alvhild Haram

Les også

Blås i Slettholm! | Hogne Hongstad

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Vindkraft
  2. NVE
  3. Vannkraft
  4. Kraftproduksjon

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Vannlandet som gikk over bekken etter vind

  2. DEBATT

    Hele det europeiske kraftsystemet er i kraftig endring

  3. DEBATT

    Misforstår det norske kraftsystemet

  4. DEBATT

    En strengere vindkraftpolitikk fremover

  5. ØKONOMI

    Rapporter: Klimakutt krever svært mye kraft, og kan gi dyrere strøm

  6. KOMMENTAR

    Blås i Haram